Kommuneøkonomien skaper rystelser i lokalpolitikken, men så kommer kommunaldirektøren i kommunen vår med en nyttig pekefinger til oss. Det viser seg at bare fem usle prosenter av et budsjett på seks milliarder er det politikerne kan disponere over.

Resten er bundet opp i lovbestemte formål som uansett må ivaretas ifølge lov og forskrift. Den såkalte øksekomiteen i det kommunale sirkuset vårt har bare denne klatten å plante øksa i. Resten har Stortinget vårt allerede bestemt over.

Saken er at vi ikke trenger å bekymre oss over det. Det går sin skjeve gang enten vi mener noe om det eller ikke. De har altså bare skarve 300 millioner å disponere over årlig. Og det skal gå til alt som ikke er bestemt ved tydelige lover fra Stortinget. Det får man ikke mye for med tanke på at vi nærmer oss 80 tusen innbyggere her i byen. Det blir bare knapt 4000 kroner på hver av oss.

Til sammenlikning skulle piggdekkavgiften bli 1400 kroner som allerede var bestemt av staten. Så den trenger vi heller ikke å bekymre oss over. Den kommer ikke i overskuelig fremtid, slik vi ser det, etter siste kommunestyre.

Nå betaler vi uhyggelig mye mer i skatt enn dette. De fleste betaler godt over 30 prosent av lønna si til stat, fylke og kommune i utgangspunktet. Så kommer eiendomsskatt og annet man gir oss i oppmerksomhet et par ganger årlig. Hva får vi så igjen for dette? Det er det som er spørsmålet. Der har øksekomiteen til kommunen virkelig fått noe saftig å plante øksa i. Når de virkelig hugger til, er det i det lille vi hadde gledet oss over.

Vi irriterer oss også over vindkraft for tiden. Mølletårnene er enormt store og dominerer hele landskap uten å lage så altfor mye strøm til biler og saker vi holder oss med. Likevel klorer vi oss fast i alt det elektriske utstyret vi har skaffet oss. Av en eller annen grunn er det alltid noen som kjøper elektronene våre når de sendes ut gjennom sjøkablene vi har senket ned på dypet ved kystene våre.

I fremtiden skal vi bli et betydelig kraftproduserende land som skal være med på å redde Europas underskudd på ren kraft. Sist ute er Skottland som nå skal bli utslippsfri ved hjelp av våre gigantiske vindmøller, og strømprisen her hjemme glir sakte, men sikkert oppover.

Utlendinger med penger har nå oppdaget Norge. Vi har svære vidder og høye fjell som passer til vindturbiner rett under skylaget hvor det blåser så friskt. Alt dette trenger vi heller ikke å bekymre oss nevneverdig over. Slikt er det nemlig Stortinget og statens direktorater som bestemmer over, og de liker det de ser siden de har gitt fra seg retten til å forvalte denne ressursen på vegne av oss alle sammen. Derfor selger vi grønn kraft til alle som vil legge litt penger på bordet.

Noen av oss fortviler ennå over at Finnmark er slått sammen med Troms. Håpet er at dette skal omgjøres om ved neste korsvei, som er etter Stortingsvalget om et par år. Det skjønner vi aldri kommer til å skje. Når to nye år er gått, har stormen gitt seg, slik at både herr Vedum og Jonas Gahr Støre bare trekker på skuldrene over saken. De vil si at de prøvde, men at det ikke gikk. Det samme kommer det gullforgylte fylkesrådet for de sammenslåtte fylkene til å si.

Hvem bryr seg da, når det faktisk ikke er vi som bestemmer over slikt heller? Det er staten og Stortinget som har sagt at det skal være på denne måten, og de sitter med eierskjøtene til både kommunen og fylkene. Da har de, naturlig nok, ordnet det akkurat slik de vil ha det. Det sprang ut av et flertall på Stortinget i sin tid.

Mange av oss har lenge trodd at de eier en liten flik av sin kommune eller sitt fylke siden de har bodd her hele livet sitt. Vi er jo en slags nordmenn, må vite. Den triste beskjeden er at vanlige folk ikke eier mer enn den isete innkjørselen sin om ikke banken har pant i den også. Stemmen deres teller ikke i det hele tatt, og det er ingen som spør dem til råds heller.

Bak dette er det også staten som sjefer i alle kommuner og hindrer dem fra å gå konkurs om det står aldri så dårlig til med finansene. Det følger av eierskapet. I stedet har vi fått den såkalte Robek-lista som er statens svar på problemer i kommuneøkonomien. Da er det plutselig fylkesmannen som bestemmer over de politikerne du trodde du hadde valgt.

Nei, det Norge som vi elsker, er ikke helt som Nord-Korea. Vi tror heller ikke at statsministeren eller kongen vår er en utilnærmelig gud som de gjør andre steder vi ikke liker å sammenlikne oss med, men som gode eller kommende nordmenn, finner vi oss likevel i det meste og slenger nedpå nok en akevitt nå i julen.

Bare synd at Tore Hund døde så altfor tidlig.

God jul, forresten.