Riktignok bedyres at noe slikt ikke vil skje i overskuelig fremtid, men at tanken om å forlate Bardufoss har ligget og ulmet over tid, er noe man har ant.
La det være sagt med en gang at uten det miljøet man bygde opp på Bardufoss for snart 30 år siden med Målselv kommune og en tid Bardu som pådrivere, ville UiT i dag aldri, og jeg gjentar gjerne – aldri – hatt tilbud om flyfag i sin fagkrets.
I samarbeid med SAS Flight Academy etablerte man NAC (Norwegian Aviation College) og bygde opp flyskolen på Bardufoss til mot slutten av 1990-tallet å bli Skandinavias største miljø for pilotutdanning til tung lufttrafikk – med over hundre elever.
Oppbyggingen av skolemiljøet på Bardufoss fikk også som konsekvens at Forsvaret i 2002 la sin flygerskole hit. Det ble jobbet mye med å få høyskolestatus for NAC, og her ble UiT trukket inn i bildet som sterk medarbeider og viste stor velvilje.
Det lyktes ikke å få denne statusen. Etter 15 år måtte skolen legge ned, men tanken om å få i gang utdanninga igjen ga man aldri slipp på, og temmelig nøyaktig for 7 år siden var man i gang igjen, denne gangen i regi av UiT. Det var aldri snakk om annet enn at den praktiske delen og tilhørende teori om flyging skulle fortsette på Bardufoss.
Stabile værforhold, tilgjengelig luftrom og gunstig beliggenhet i forhold til andre flyplasser, Kiruna inkludert, ble sett på som meget fordelaktig. Flymekanikerutdanning vegg i vegg med skoleanlegget i tillegg til solid verkstedkapasitet bør ikke gjøre det mindre interessant å utvikle miljøet her istedenfor å avvikle.
Det er også et annet aspekt ved dette. UiT ønsker å kunne gi drakraft til miljøer utenom egne vegger på Tromsøya. Også byen Tromsø vil gjerne fremstå som en motor for utvikling regionalt.
Skal det være substans i dette, må man vise vilje til å la liv følge lære.