Jeg har begrenset innsikt i juss, og mangler tilstrekkelig innsikt i hver enkelt sak som vi etter hvert har lært oss å kjenne som NAV-skandalen. Men jeg har lest hundrevis av avissider, kommentarer og ytringer i diverse forum, og sett debatter og hørt intervju i store mengder om denne famøse saken, som de fleste av oss. Kan ikke huske å ha sett at det moderne, offentlige Norge – selve Staten – så til de grader har sviktet enkeltmennesker så systematisk og grovt som dette. Saken er spinnvill. At noe sånt kunne skje.
Problemet med en slik sak er at den når et punkt hvor stikktittelen «NAV-skandalen» begynner å prelle av oss. Det er nok en del av vår egen selvoppholdelsesdrift, at det er begrenset hvor mye og hvor lenge vi orker å ta noe innover oss noe som ikke direkte innvirker på livene våre.
Vi blir etter hvert numne for saker vi blir eksponert mye og lenge for. Det skjer selv når det gjelder grusomme krigsbilder eller fæle krimsaker. Etter ei viss tid rister man bare pliktskyldig på hodet av de enkelte sakenes iboende faenskap, når det popper opp i en feed, på TV, i radio eller i avisene for n’te gang.
Dette har jeg, om enn noe motvillig, også erfart med alle sakene rundt NAV-skandalen, der hele smørja har gått fra å ryste og sjokkere meg, til å gli over i en saksføljetong som jeg ufrivillig har tatt mindre og mindre innover meg. Det er ikke noe jeg er stolt av, og det burde nesten ikke være mulig.
Når høringene i Stortinget brakte ny aktualitet i saken denne uka, prøvde jeg igjen. Man skal være bra kald og hard for ikke å bli grepet av alvoret. Hvorvidt noen oppriktig har prøvd å lure systemet, og i ettertid har blitt frifunnet for noe de selv trodde var ulovlig, er slettes ikke umulig. Det gjelder neppe alle uansett, og det er åkkesom saker der et stort antall uskyldige folk er urettmessig dømt, noen av dem knallhardt.
Fra tilbakebetalingskrav om store, sekssifrede beløp til ubetinget fengsel. Når man vet hvor firkantet og beinhardt systemet selv er, om du bommer på en dato eller krysser feil i et skjema, er det ganske drøyt å se hvordan systemet funker andre veien, når det selv svikter.
Det har neppe vært enkelt å jobbe i NAV i den siste tiden heller. Det finnes sikkert enkelteksempler på folk som har blitt nedrig behandlet der, men det er neppe malen. Det er dessuten viktig å påpeke at de er satt til å gjøre det staten ber dem om. Uansett:
Dette er en alvorlig sak.
Dette er en annen type justismord enn vi er vant til.
Mye tyder på at mange er blitt urettmessig straffeforfulgt.
I en rettsstat som Norge er det uakseptabelt at slikt kan skje.
De fire ovenstående setningene kunne vært forfattet av undertegnede selv. Jeg er enig i hver bokstav som står der. Jeg ville rett og slett brukt de ordene, kanskje bortsett fra at jeg hadde fjernet «mye tyder på» i den andre.
Ordene falt derimot fredag fra landets justisminister Jøran Kallmyr (Frp). Det er bra at alvoret også har sunket inn på nytt der i gården, og det mener jeg helt uten et fnugg av sarkasme. For det er helt topp.
Noen ganger popper det opp tilfeldigheter som treffer innertier. For samme dag som Kallmyr tilkjennega sakens alvor, fikk jeg en autogenerert påminnelse fra Facebook (FB) om noe jeg la ut i det sosiale mediet for nøyaktig tre år siden.
Sånn holder FB på, for å få oss til å bli nostalgisk og reposte gamle minner. Minnet det her var snakk om, er et bilde Frp selv la ut på sin offisielle FB-konto 10. januar 2017. Den viser en ung mann som ligger på en sofa og sover. På brystet er det en halvspist hamburger og noe gammel, inntørket pommes frites. Den udugelige, snorkende slaraffen-latsabben sikler til og med. Bildet ledsages av slagordet «Krav til unge på NAV», med Frps motto «En enklere hverdag for folk flest» trykket over. Under står partilogoen og «LIK OG DEL».
Underforstått: Skjerp deg, din snylter. Og akkurat her ligger store deler av den døde hunden begravet, og det er dette som nå begynne å lukte stramt. For det er absolutt ingen oppegående som mener at de som ikke har krav på offentlig støtte skal få det. Likevel tegnes det et narrativ om snyltere, som må «komme seg opp om morran» og få seg jobb, som skal vite at det er fellesskapets penger de søler bort. Og at det skal lønne seg å jobbe. Som det for øvrig gjør.
Det er selvsagt ikke bare Frp eller høyresiden som er skyld i denne etablerte retorikken. Det politiske miljøet som sådan kan sikkert evaluere seg selv med god grunn her. Når også mediene i landet har brukt ord som svindlere og snyltere hyppig i årene før denne skandalen smalt, etableres det et bilde av dem som mottar trygd, som en gjeng vi skal være særlig skeptisk til, og som det tillates å snakke nedsettende om, med kjipe, ladede begrep.
Det er dette tankegodset som er farlig og dehumaniserende, når spesifikke grupper i samfunnet brennemerkes som tjuvradder, svindlere, «navere» og trygdesnyltere, at man legger til rette for at selv domstolene til slutt svikter enkeltmennesker de heller skulle ha beskyttet.
Jeg har hørt intervju med folk som, på grunn av disse innkrevingssakene, og med påfølgende betalingsanmerkninger, ikke engang har fått kjøpe seg mobiltelefon. Folk som har mottatt krav de aldri ville maktet å betale tilbake. De som ikke har vært i seriøse, økonomiske problemer aner ikke omfanget av hva en slik erkjennelse medfører av psykisk belastning.
Men når et titalls mennesker attpåtil havner i fengsel, med alt det stigma, all den selvforakt og alle de sosiale følgene det får, er det vanskelig å skjønne at vi snakker om det moderne Norge, og ikke et fjerntliggende land med gærne despoter og korrupte tjenere i hele makthierarkiet.
Det ligger enorme mengder makt i språk, og når det misbrukes, er effekten av det ikke bare forstemmende, men direkte farlig for dem som rammes av det. Derfor bør noen hver lære av denne skandalen, før vi igjen blir numne, og redusert til å riste pliktskyldig på hodet.
For det er helt på det banale nivået at vi må tvinge oss til å ha en større bevissthet i hvordan vi omtaler andre, og kanskje særlig de av oss som er i den ulykksalige situasjonen at de er avhengige av hjelp fra fellesskapet. Fordi de aller fleste av dem garantert hadde ønsket at de ikke trengte det.