Fra sidelinja:

Nasjonens neste trekk

Vi må enten stå fram som den oljenasjonen vi er, og si at vi er klar over virkningene, men at vi av hensyn til velferdsstaten slik vi kjenner den dessverre ikke kan gjøre noe med saken. Eller så må vi ta kontinuerlige initiativ for å akselerere avviklingen, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik.

Fra NHOs årskonferanse i Oslo Spektrum.  Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

meninger

Dagens tekst blir noen korte, spredte drypp fra NHO sin årskonferanse i Oslo, denne årlige tildragelsen som setter agenda for hele det politiske og korporative Norge. Årets tema var «Neste trekk», altså mer eller mindre noen tanker om hvor Norge nå skal gå, med klimasaken som omdreiningspunkt.

Først en liten observasjon: Fra min plass på bakerste benk var det en fornøyelse å observere de to statsrådene Jan Tore Sanner og Jon Georg Dale, som ankom ganske tett innpå starttidspunktet. De kom med ei lita veske og en kaffekopp, alene fra hver sin kant som to helt vanlige fyrer, og drev og så seg om etter en plass å sitte.



Til slutt ble de henvist til en liten pinnestol, akkurat maken de vi andre satt på, noenlunde ved fronten, riktignok.

Hvis man tenker seg om, er det et ganske vakkert syn. Det var ingen fanfarer, det var ingen bukking og skraping, det var ingen reserverte lenestoler på eleverte podier med navneskilt og farris, selv for regjeringens medlemmer.

Til tross for at jeg gjerne unner våre fremste ledere visse privilegier, symboliserer statsrådenes stol-leting noe av det aller mest verdifulle vår samfunnsmodell har å by på - flat struktur, nærhet mellom folk og ledere, tillit og enkelhet.


FRA SIDELINJA

IKEA – et flatpakket ran

Det forsvinner omtrent 40 milliarder skattbare kroner ut av landet hvert år. Ikke bare forsvinner pengene, systemet undergraver også arbeidsplasser.


Senere kom statsministeren på podiet, og startet det nye året med å snakke om verdien av oljeindustrien og at de som vil at Norge skal ta initiativ til en styrt avvikling av oljealderen må slutte å tro på julenissen. Senere skulle hun også komme til å si at vi må i gang med det grønne skiftet, det haster.

Her er vi ved kjernen av Norges største kommunikasjonsmessige utfordring, og som vil påvirke vårt internasjonale omdømme i det kommende tiåret. Min tidligere sjef i Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, fikk for et par-tre år siden så ørene flagret av norsk presse og øvrighet for å lufte denne tanken; at det er en utfordring å både være ledende forurenser og ledende miljøverner.


Fra sidelinja:

«Vi trenger ikke å reise oss fra et møte på Gardermoen og proklamere at no ska eg heim i kjerringræva»

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik tar for seg språksminking i ukas spalte.


Pussig at det på noe tidspunkt har vært kontroversielt å hevde at det er en krevende øvelse å håndtere et slikt paradoks.

Nå er det flere som tør å si det, sist ut var DNs avtroppende politiske redaktør, Kjetil B. Alstadheim, som tillot seg å tenke høyt rundt hva som egentlig burde skje om Norge skulle komme til å oppdage nok et stort felt à la Johan Sverdrup - skal det da opp?

Også han utviste en viss bekymring for Norges renommé i det Thunbergske univers og pekte på ironien i at kong Harald i sin nyttårstale lot seg begeistre av ungdommens utålmodighet, og rett etterpå var booket inn til åpningen av Johan Sverdrup.


Fra sidelinja:

«En sei blir ikke mer sei av å bli omtalt som en torsk/hyse. Samtidig er det ikke slik at vi alle blir transkjønnet av å bli omtalt som hen»

En sei blir ikke mer sei av å bli omtalt som en torsk/hyse. Samtidig er det ikke slik at vi alle blir transkjønnet av å bli omtalt som hen – poenget er at det er kjønnsnøytralt, skriver Stein-Gunnar Bondevik.


Det er mitt håp at flere ser at denne mangelen på konsekvens ikke lenger lar seg forklare til oppegående mennesker verken ute eller hjemme. Vi må enten stå fram som den oljenasjonen vi er, og si at vi er klar over virkningene, men at vi av hensyn til velferdsstaten slik vi kjenner den dessverre ikke kan gjøre noe med saken.

Eller vi må ta kontinuerlige internasjonale initiativ for å akselerere avviklingen, ta modige beslutninger om egen leteaktivitet og produksjonsmål, og, som et minstekrav, aldri mer si at de som brenner for en oljefri verden må slutte å tro på julenissen.


Fra sidelinja:

«Det burde jo kunne gå an å se på folk når man sitter på bussen uten å bli stemplet som psykopat»

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik har sett nærmere på DNs spalte «På nattbordet».


Vel, vel - innimellom statsminister og Equinor-sjef kom etter hvert Mona J. Saab fra Sørøya på scenen, og la landet for sine føtter med sin finnmarkske energi, entusiasme og humor. Hun kom selvfølgelig heller ikke utenom bærekraft - ingen gjør det - men hadde først og fremst et budskap om at noe viktig er i ferd med å skje i nordnorsk reiseliv; fusjoner og investeringer skaper mer lønnsomme og robuste selskap, inntjeningen går i været og verden valfarter nordover.

«Det e hær det skjer», sa hun enkelt og greit. Og salen så ut til å være enig.

At reiselivet i Nord-Norge er i medvind, fikk jeg ytterligere en bekreftelse på da jeg sjekket inn på hotellet der sør. Resepsjonisten så på meg med en blanding av misunnelse og beundring da det framkom at min hjemmeadresse var Tromsø. «Wow, mange av våre gjester skal egentlig til Tromsø, de bare bor her en natt før de flyr oppover», sa han.


Fra sidelinja:

Den forunderlige oljedebatten

Å forholde seg til den norske oljedebatten kan saktens være litt krevende for en helt vanlig person.


Det var for øvrig helt i tråd med det noen italienere uttrykte da jeg kom i prat med dem på Helmersen forrige helg: «Vi gjorde bare én feil på turen - vi ble for lenge i Oslo». For min del trives jeg godt i hovedstaden, men jeg skjønner godt at turistene opplever Tromsø som noe helt annet.

Det som imidlertid aldri slutter å forundre meg når jeg er på næringslivskonferanser er at det til stadighet er noen som mener at det er på sin plass å påpeke at vi trenger private bedrifter.

Altså, jeg kan jo på et vis forstå at man har behov for å imøtegå venstresidas angrep på såkalte velferdsprofitører, som noen ganger kan fortone seg som et angrep på både private næringsaktører og sunn drift (altså profitt) som sådan - men det bør likevel være unødvendig å bruke strengt tilmålt taletid på å understreke viktigheten av privat næringsliv, det er bare så altfor innlysende.


Fra sidelinja:

«Finnmark underpresterer ikke. De har overprestert i 75 år»

Den skal være både hode- og hjerteløs som ikke blir berørt av de historier fra frigjøringen av Finnmark som har strømmet mot oss de siste dagene i forbindelse med 75-årsmarkeringen.


I det store og hele var årets konferanse en fin næringslivsreise rundt om i landet som viser at innovasjon og optimisme, dog noe mer dempet enn tidligere, råder i et land som økonomisk skal vokse med små steg gjennom hele 2020-tallet, ifølge prognosene. Det meste er tilsynelatende såre vel blant bedriftene. Men, som NHO-direktør Ole Erik Almlid avsluttet med: Noe er i emning.

Og jeg kunne ikke fått det bedre illustrert enn da jeg løp på idrettspresident Berit Kjøll på vei ut, som fortalte at hun nå var med på et opprop som oppfordrer til å ikke kjøpe nye klær i løpet av 2020. Klesskammen er her, og det er bare begynnelsen: 2020-årene blir klimaets tiår, derom hersker ingen tvil. Og det blir rock ́n roll.