Jeg har med interesse lest Vidkunn Hauglis innlegg i iTromsø og Nordlys de siste dagene (10. og 11.1.) om flyfagmiljøet på Bardufoss. Haugli påpeker hvor viktig Bardufoss-miljøet og ressursene der har vært for oppbyggingen av Universitetet i iTromsøs unike trafikkflygerutdanning. Det er jeg helt enig i!

Men han kommer i liten grad inn på hvor komplisert denne saka var og hvor vanskelig den var å få på plass. Han sier bare at den kom i gang for «temmelig nøyaktig 7 år siden». Derfor har jeg lyst til å bidra med litt historikk om den, siden det nå ikke er mange igjen i ledelsen på UiT Norges arktiske universitet som var med i den kampen.

Som prorektor ved Universitetet i Tromsø fra 2002 og ut året 2008, arbeidet jeg hardt for å få på plass denne utdanningen, først i forhold til Bondevik II-regjeringen, deretter Stoltenberg-regjeringen. Det var en lang og slitsom ferd, gjennom departementer og tilsyn, i konkurranse med andre utdanningsinstitusjoner og virksomheter i både inn- og utland, og med opp- og nedturer i diverse omganger.

For UiT startet det i mars 2002, like etter at Jarle Aarbakke som rektor og jeg som prorektor startet vår første periode. Da kom daværende rektor ved NAC, Norwegian Aviation College, Viggo Fossum, til UiT for å be om hjelp med å få laget en søknad om statlig godkjenning og av denne utdanningen. (NAC var en privat høgskole og helt avhengig av økonomisk støtte fra SAS, en støtte som ble umulig å opprettholde etter som konkurransen fra lavprisselskapene ble sterkere og sterkere.)

Dette syntes vi var en både spennende og viktig sak å ta tak i, og samarbeidet om å utvikle en ny utdanning i luftfartsfag begynte. Etter flere opp- og nedturer med møter med stortingsrepresentanter og departementer, ble søknaden lagt om til å dreie seg om en treårig bachelorutdanning med Universitetet i Tromsø som ansvarlig søknadsinstitusjon.

Vi vant fram: Etter fire år vedtok Stortinget i revidert statsbudsjett 2006 at utdanningen skulle opprettes og fullfinansieres. Men de konkrete bevilgningene lot vente på seg. I årene etter opplevde vi en rekke forsøk fra annet hold på å torpedere oppstarten av utdanningen, blant annet fra miljøer i Kristiansand og Ålesund.

Likevel arbeidet UiT ufortrødent videre og gjorde også to opptak av studenter til utdanningen i 2008 og 2009, i håp om at finansieringen ville komme på plass.

Jeg skrev også en rekke kronikker og innlegg om saka, blant annet «Unik utdanning under utvikling i Midt-Troms», Nordlys 2. juli 2002, og «Flygerutdanning – et offentlig ansvar» (Nordlys 17. april 2008).

Under valgkampen i 2009 var jeg ikke lenger prorektor, men fortsatte å kjempe for saka. I innlegget «Rødt lys for flygerutdanningen?» (Nordlys 28. august 2009) kom jeg som SV-er med en direkte utfordring til regjeringen om å ikke holde befolkningen i nord for narr lenger, men komme med den bevilgningen som vi hadde ventet på i flere år.

Den kom da også det året – endelig. Derfor synes jeg at flygerutdanningens historie ved Universitetet i Tromsø bør sies å være eldre enn 7 år, som Haugli hevder. Etter min mening burde den iallfall ha kunnet markere minst et tiårsjubileum i høst?

Derfor synes jeg også det er skuffende at deler av universitetsmiljøet nå har begynt å lufte tanken om å flytte hele utdanningen til Tromsø. Samarbeidet mellom det sterke flyfaglige miljøet på Bardufoss og Universitetet i Tromsø var et svært viktig element i argumentasjonen for at denne utdanningen ble lagt til Nord-Norge.

Da er det rett og slett «umusikalsk» av en institusjon som har som et av sine fremste mål å være der for hele landsdelen å begynne å tenke på å flytte den fra Bardufoss. Dette ikke minst når det samtidig diskuteres om Tromsø lufthavn vil ha plass til den helikopterbasen som regjeringen nå ønsker å legge til Tromsø.

Jeg mener iallfall at alt tilsier at pilotutdanningen fortsatt bør deles mellom Bardufoss og Tromsø. Hvorfor klusse med noe som fungerer så bra?