Særlig er det to hovedpunkter som vil få stor betydning for lokale turistfiskebedrifter, og bransjen som helhet.

For det første må turister som tar fisk ut av landet ha bodd og vært registrert hos en godkjent fisketuristbedrift. I dag kan man om så bo i telt og leie en båt og ta med seg 10 kilo filet hjem – mot 20 kilo filet for de bor på en registrert turistfiskebedrift. Endringa skal gi et bedre bilde av hvor mye fisk som faktisk fraktes ut av landet, samtidig som det vil gi enda et konkurransefortrinn til fisketuristbedriftene.

For det andre innføres det et filetforbud, noe som innebærer at all fisk turistene tar ut av landet kun kan være sløyd og hodekappet. Det er i hovedsak denne endringen som skaper forargelse i næringa. 20 kilo sløyd fisk tilsvarer maksimalt halvparten i filet. Dessuten er det upraktisk å frakte sløyd fisk, spesielt i Tromsø-regionen hvor mange av turistene reiser med fly.

Turistfiske er i likhet med næringslivet generelt i nord ei vekstnæring, og man bør være restriktiv med å ilegge nye reguleringer som kan ta livsgrunnlaget fra små bedrifter langs kysten. Likevel veier hensynet til våre felles ressurser, fisken, langt tyngre. Bærekraft er et ord som misbrukes som pynteord i så utstrakt grad at det er enkelt å glemme hva ordet egentlig betyr. Men dette dreier seg om nettopp bærekraftig fiskebestand – som gjør at vi kan høste av havet, også i framtiden. Det er i interesse til både fiskere, allmenningen og turistfiskenæringa sjøl.

Tillit er en grunnleggende forutsetning for et kvotesystem og fordeling av felles ressurser, for at det skal bli overholdt. At turister kan komme og fylle biler med utelukkende ren, beinfri filet, de beste delene av fisken, mens resten kastes, skaper ikke mye forståelse eller aksept for turistfiske som næring.

Det er også nødvendig å få på plass spilleregler før man får steile fronter mellom interessene, slik at man får samme forhold mellom kystfiske og turismen som det i dag er mellom de tradisjonelle fiskeriene og oppdrettsnæringa. Derfor trenger vi klare regler som oppfattes rettferdig.

Trine Hilbertsen driver Larseng Kystfiske AS, som har 18 sengeplasser og fem båter. I 2019 omsatte hun for vel 2 millioner kroner. Samtidig som hun mener regelendringene kan føre til færre turister, ser hun positivt på de nye reglene. «– Noen er fortvilte om de ikke får ta med seg de 20 kiloene. Det bør være opplevelsen som er grunnen til at de kommer. Det er bare blitt slik over årene at de vil ha med seg fisken. Vi kan snu det over tid ved at regelverket blir strengere», sa hun nylig i et intervju med iTromsø.

Hillbertsen har en reflektert holdning til problemstillinga. Det er absolutt et livsgrunnlag for næringa, også uten at fisketurisme er synonymt med en ren utførsel av våre felles ressurser. Et nytt regelverk vil også kunne bidra til å legge om næringa fra kun uthenting av fisk til opplevelsesturisme – slik så å si all annen turistnæring er. Turisme er tross alt først og fremst opplevelser, ikke kurer-virksomhet.

I høringsbrevet beskriver departementet utfordring med smugling av fisk ut av landet i store kvanta. Dersom de nye, strengere reglene skal oppleves rettferdig, både for næringa og turister, er det avgjørende at det slås hardere og oftere ned på smuglere, slik at det lønner seg å overholde regelverket.

Det kan godt være det er nødvendig å tilpasse forslagene regjeringa har lagt fram, og det bør skje i god dialog med kystnæringene. Uansett er det klokt og nødvendig med en innstramming – som kun hadde smertet enda mer, om den hadde kommet senere. Jo lengre et marked får eksistere og vokse uten reguleringer, jo større blir konsekvensene når reguleringene innføres.

Vi har et kvotesystem for profesjonell fiske som har gjort at norske fiskebestander har blitt bevart, i motsetning av andre deler av verden hvor overfiske har fått dramatiske konsekvenser. Derfor skulle det bare mangle med et strengt system for andre som komme til landet og vil nyte godt av våre felles ressurser langs kysten.

Nye regler vil få konsekvenser, men vi kan ikke legge oss på rygg og gå ut ifra at vi er så ulekker at ingen vil reise hit, med mindre det er fritt fram til å benytte seg fritt av norske naturressurser. På samme måte vi i århundrer har behandlet havet og dets ressurser med respekt, må vi forlange det samme av dem som besøker oss.