Det er trist lesing å registrere at Tromsø kommune, administrasjon og politikere, nedprioriterer helse og sosial på en slike måte som en har sett over tid og nå sist med nedleggelse av Kvaløyasletta sykehjem. Stengingen er foreslått å skje fra sommeren av, angivelig uten klare planer om hvordan det skal gjennomføres rent praktisk. I tillegg kommer nedleggelse av dobbeltrom ved Sør-Tromsøya sykehjem.
Tidligere er Kroken sykehjem lagt ned, men bygningen står der og ville mest sannsynlig kunne vært brukt med en del oppussing/vedlikehold. Mellomveien 100 er lagt ned. Begge disse stedene kunne det ha vært plass til fleire pleietrengende pasienter, det er faktisk et betydelig større behov for sykehjemsplasser enn det finnes i dag. Fram til sist sommer leide også Tromsø plasser i Karlsøy kommune, men er sagt opp av Tromsø kommune. og eksisterer derfor ikke lengre. Det har vært sagt at Otium skulle erstatte disse plassene, men det er ikke tilfelle. På grunn av manglende sykehjemsplasser så er det fullt på Helsehuset – blant annet av pasienter som venter på sykehjemsplass.
Det er en kjensgjerning at Tromsø kommune har dårlig økonomi og må spare, men det blir helt meiningslaust å fjerne nødvendige plasser på sykehjem. Det er faktisk nødvendig å øke denne kapasiteten i forhold til hva som er i dag. Når en fremtredende politiker i nåværende posisjonspartier i et radiointervju i august 2019 uttalte at en må skjære ned i helse og sosial fordi kommunen har annet å bruke penger på, så beskriver det manglende respekt for syke og svake pasienter, de fleste av dem eldre. Det er disse menneskene som har bygd opp og lagt grunnlag for dagens velferdssamfunn, før i tida sa man at det er takka man får.
Det å bli alvorlig syk og svekket med stort hjelpebehov i Tromsø kommune i dag er et sjansespill hvor en risikerer å ikke få den hjelpen som det er behov for. Dette vil forverre seg betydelig i de nærmeste årene, perspektiv på 10-20 år, og derfor må det nå virkelig planlegges og opprustes for å takle den store økningen av eldre. Dette forventer jeg at administrasjon og politikere er klar over, men det ser ut for at det bare skyves under teppet.
Dagens realitet er at de som har sykehjemsplass er veldig syke og svekket, mange av dem burde kanskje ha hatt en institusjonsplass lenge før de egentlig har fått plass. Således er det i tillegg et betydelig antall som bor heime, men egentlig burde ha vært i institusjon. Dette er noe som vi fastleger kjenner på til daglig, og vi står hjelpelause uten å kunne påvirke det. Heimesykepleien gjør så godt de kan, men de kan ikke tilby 24 timers tilstedeværelse av helsepersonell slik som i institusjon.
I tillegg er det kjent at der ligger et betydelig antall ferdigbehandlede pasienter ved UNN, ventende på institusjonsplass i Tromsø kommune. Tromsø er den kommunen i UNNs nedslagsfelt som har suverent det største antallet ferdigbehandlede pasienter som venter på institusjonsplass, for tiden cirka 20 pasienter, men har tidligere i høst vært oppe i rundt 40. Dette er en betydelig utgift for kommunen, penger som kunne ha vært brukt til pleie på institusjon.
Pengene er kanskje ikke det viktigste her, men:
Ut fra at disse pasientene er ferdig behandlet i sykehus, så får de ikke den hjelp/pleie som de ville ha fått i institusjon. Sykehuset er ikke en pleieinstitusjon, men en behandlingsinstitusjon. Det fører til at pasientene blir ytterligere svekket, altså uverdig behandling (konsekvens av manglende tilbud fra kommunen).
Det at disse pasientene må ha en sengeplass i UNN, så forhindrer det UNN i å ta inn pasienter som trenger behandling på sykehus, hvilket fører til betydelig forlenging av ventelister. Med andre ord: Dette lammer sykehusdriften til en viss grad. Det skal ikke være slik.
Jeg synes det er flott at pårørende og andre engasjerer seg slik en ser i dagens aviser. Kanskje vi helsepersonell burde ha vært flinkere til å engasjere oss, stå fram og synliggjøre dette alvorlige problemet overfor administrasjon og politikere i Tromsø kommune.