Fra sidelinja:

Kineserne kommer, vær stille

Det finnes ingen marked som er så verdifulle, at ytringsfriheten kan nyttes som betalingsmiddel.

Arctic Frontiers 2015 19.01.2015 

meninger

Det er snart tid for Arctic Frontiers, årets viktigste begivenhet i Tromsø. Kineserne er nok til stede, om enn ikke i samme omfang som i 2017 da de dominerte scenen. Men de mener fortsatt alvor i nord, og har styrket sin posisjon i Arktis langt utover vitenskapelig diplomati. Russisk olje og gass i Arktis bygges ut ved hjelp av kinesiske penger, og det samme kan vi komme til å se om det kommer jernbane fra Finland til Kirkenes.

Stein Gunnar Bondevik 

Jeg er på generelt grunnlag ikke imot kinesiske eller andre utenlandske investeringer, verken i Norge eller andre land. Som nordmenn har vi en særdeles dårlig sak i så måte, det fins neppe et land i verden som er høyere investert per innbygger utenfor eget land enn nettopp oss, inntektene fra Oljefondet utgjør nå 17 prosent av statsbudsjettet, vi lever med andre ord av utenlandsinvesteringer.


Fra sidelinja:

Nasjonens neste trekk

Vi må enten stå fram som den oljenasjonen vi er, og si at vi er klar over virkningene, men at vi av hensyn til velferdsstaten slik vi kjenner den dessverre ikke kan gjøre noe med saken. Eller så må vi ta kontinuerlige initiativ for å akselerere avviklingen, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik.


Det er likevel ikke uvesentlig hvor pengene som investeres i Norge kommer fra. Problemet med kinesiske investeringer, og dermed økt kinesisk innflytelse, er at det har en pris – de forventer mer enn utbytte. Lojalitet, stillhet og underdanighet kommer i pakken, og her har Norge levert på nivå med de aller beste. Vi protesterer verken mot overgrepene i Hongkong, mot uretten som begås mot uigurene eller mot det som skjer i Tibet – vi unnlater til og med å møte Dalai Lama på relevant nivå, av frykt for kineserne.

Forfatteren og journalisten Torbjørn Færøvik, som har mange år bak seg i Kina som reporter, er en av de tydeligste norske stemmene i Kina-debatten. Han skrev nylig en artikkel der han gjennomgikk noen av de til enhver tid pågående sakene der kineserne forsøker å bruke sin markedsmakt til å stilne verden. Det er helt utrolig lesning – makta i Beijing har boikottet alt fra Peppa Gris til Ole Brumm til Mezut Özil, og slår av TV-sendinger for at en basketmanager i Houston tvitrer støtte til demonstranter i Hongkong. Svenskene trues, tsjekkerne trues, EU trues, ja til og med Dolce & Gabbana trues. Til stillhet.



Det er mange som for tiden betrakter den globale scene som en kamp mellom USA og Kina. Om vi hadde hatt kraften og viljen hadde Europa vært en tredje supermakt – det hadde verden trengt – men enn så lenge må vi akseptere at det meste avgjøres i samspillet, eller krigen, mellom USA og Kina. Kina landet for noen uker siden en avtale med Ecuador om bygging av et nytt stadion i Quito, samt annen infrastruktur – bare nok et bevis på at USAs bakgård i sør nå også er Kinas lekegrind.

Fra før har Kina mer eller mindre overtatt Afrika, det bygges knapt en kilometer vei eller et hus over tre etasjer i Afrika sør for Sahara uten at kinesisk pengemakt er involvert. Her vil jeg understreke at kineserne er i sin fulle rett, i alle fall sett med europeiske eller vestlige øyne: Vår historie i Afrika er belagt med så mye vold, krenkelser og overtramp at det på ingen måte gir mening for oss å kritisere kineserne for kolonial fremferd. Hva afrikanere selv mener er en annen ting.


Fra sidelinja:

«Er det virkelig nødvendig å poste denne lykken på Instagram og Facebook?»

Er det rom for å diskutere nettvett i julelykken, spør spaltist Stein-Gunnar Bondevik.


I denne krigen mellom USA og Kina, hvor Europa som sagt bare er tilskuere, er det lett å miste klarsynet, fordi Trump i så liten grad fremstår som en foretrukket partner. Når USA ledes av en så hjelpeløs figur, er det fort gjort å tro at det er like greit at det er Xi i Kina, med sin støtte til Parisavtalen og andre statsmannsaktige initiativ, som går seirende ut av kampen om hegemoniet.

Men det er her vi ikke må tråkke feil. For det finnes ingen investeringer som er så viktige, det finnes ingen marked som er så verdifulle, at ytringsfriheten kan nyttes som betalingsmiddel. Paragraf 100 i vår grunnlov er det aller mest verdifulle vi har, og den kan på ingen måte være til salgs. Mister vi den mister vi alt.

Selv om det knapt fins nordmenn i ansvarlige posisjoner som offisielt er villig til å forsake ytringsfriheten, beveger vi i oss i praksis helt i randsonen. Å tekkes Kina er blitt så viktig for Norge at vi overser de fleste prinsipper i våre bestrebelser. Det er interessant å konstatere at et land jeg kjenner godt, Brasil, som for Norge er svært viktig fordi vi har så store investeringer der, knapt har blitt besøkt av norske regjeringsmedlemmer etter valget av omstridte Bolsonaro, man er visstnok usikker på hvordan han bør håndteres.

Samtidig sender vi tidenes største næringslivsdelegasjon, med kongeparet i spissen, til Kina. Det er altså lettere for norske myndigheter å holde et totalitært regime, som fengsler sitt folk for sine meningers skyld, i hånda enn en litt uortodoks, men tross alt demokratisk valgt president i et fritt Brasil?

Kina hadde i 2017 investert for om lag 60 milliarder kroner i Norge. Det er sikkert mer nå. Vi får tåle at eiendommer i Lyngen og overskuddet fra smelteverket i Salten havner i Shanghai, vi driver som sagt på samme viset selv. Men da må kinesere tåle at norske politikere, journalister, institusjoner og personer sier hva de vil, også om Kina.

Det som gjaldt i 1814 gjelder nemlig fortsatt: Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.