Når krybben er tom, bites hestene, heter det. Når budsjettene kuttes, rammes barn og ungdom, kunne man gjerne føyd til. For nå skal skolene i Tromsø kommune økses hardt i, og med dét klyves også valgflesk og tidligere løfter, for ikke å snakke om det beinet man allerede har skrapet seg inn til. Det blir ikke pent. Ikke er det lurt heller.

Det er bare fem måneder siden politistasjonssjef Anita Hermandsen i Tromsø gikk ut i herværende avis med en advarende pekefinger mot kommunens politikere. Bakteppet var et eskalerende problem med vold, grovere vold, kriminalitet og rus blant ungdom i Tromsø.

I opptakten til valgkampen sa hun og Lars Lindén, lederen i seksjon for etterretning og forebygging, at de lokale myndighetene måtte ta situasjonen på alvor. I et lengre intervju hamret de inn ett spesifikt budskap, gitt at kommunen nå måtte kutte i budsjettene sine:

«Det er én sektor som må skjermes. Derfor må vi advare mot kutt i skolen, det som er den viktigste arenaen for å jobbe forebyggende fra en tidlig alder».

Advarselen fra politiet i Tromsø kommer likevel ikke til å bli hørt. For i skoleåret 2020-2021 skal det kuttes 40 millioner i Tromsø-skolen, fra et opprinnelig budsjett på 730 millioner kroner. Da sier det seg selv at det ikke nytter å be lærerne bruke mindre viskelær, eller fjerne nok en sekk med poteter fra skolekjøkkenet og erstatte den med teori om potetkoking.

Det eneste feltet de reelt kan kutte så det monner i budsjettene, er å kutte i stillinger. Og da er det snakk om kutt inn i et system som allerede er kuttet inn til beinet og vel så dét. For det er ikke akkurat sånn at skolene i kommunen fra før vasser i en vanvittig overflod av ressurser.

At dette gjør vondt i ethvert politikerhjerte, tar jeg for gitt. Så dette er ikke et spesifikt angrep på posisjonen, de som styrer kommunen nå. Det er heller en kilevink til det generelle og grelle gapet mellom teori og praksis i lokalpolitikken.

Da de forskjellige partilederne høsten 2019 hadde sin første debatt, fikk hver og én av dem halvannet minutt på seg til å ramse opp sine viktigste kampsaker for Tromsøs fremtid. Budskapene var selvsagt høyst forskjellige, men midt mellom all tåkepraten, alle løftene og de fengende slagordene, var det ett tema som gikk igjen, og som alle prioriterte å bruke sin knappe og tilmålte tid til.

Alle ville satse på skole og ungdom. Alle. I alt annet de sa lå det et forsøk på å høres unike ut, og med et ønske om å skille seg ut. Men skole og ungdom var alle opptatte av. Bare vent til vi kommer til makten, liksom.

Å ansette minimum 40 nye lærere i Tromsøskolen var sågar et uttalt mål fra SV og Ap, to av dagens posisjonspartier, da de gikk til valg i 2015. Nå skal det heller kuttes stillinger, der det fra før ikke er noe å kutte. For det er ingen penger der lenger. Ikke til solboller på soldagen, engang. Jeg snakket med en lærer som på tirsdag, denne symbolske dagen i Tromsø, hadde dratt på butikken og handlet av egen lomme. 2,90 kr per elev tok hen seg råd til, slik mange andre av hens kollega også gjorde.

Boller og brus er dog ikke det vesentligste her. Overhodet ikke. Det bare sier noe om hvordan de for lengst har begynt å skrape i selve beinet, og om den hverdagen lærerne lever i. Det er allerede vedtatt at det skal kuttes. I følge Utdanningsforbundet frykter de som mye som 50 stillinger.

Det som er langt verre her er vissheten om hvor i systemet det kuttes når stillinger skal fjernes. For det skal selvsagt undervises i fag, og de lovpålagte oppgavene kan uansett ikke feies under teppet i iveren etter å spare inn.

Når det i valgkampen snakkes fra vilkårlig hold om å «sette fokus på psykisk helsearbeid i skolen, gjennom tverrfaglig arbeid», når man enes om å «jobbe bevisst med forebygging mot rusproblemer», når man ønsker «en økt bevisstgjøring rundt problemet med elever som dropper tidlig ut», når man snakker alvorstynget om at «selvmord må på agendaen», når det understrekes at «vi må sette inn ressurser tidlig i livene til våre innbyggere» og at «kun når den enkelte sees, oppnår man trygghet» osv. bør man også vite at det er nettopp slike felt som vil rammes straks kuttkniven sveiper over skolebudsjettene.

50 stillinger og 40 millioner høres kanskje ikke så mye ut, spesielt ikke hvis man sier det fort. Men det er høyt tall også i Tromsø, og utgjør omtrent det samme som antall stillinger på Sommerlyst skole, den største skolen i kommunen. Man kan jo tenke seg at alle lærerne her fikk fyken, og alle 500 elevene som nå går der ble bedt om å finne seg nye skoler, uten at disse skulle styrkes med økt bemanning.

Barn og ungdom tilbringer en vesentlig andel av sin våkentid i nettopp skolen. Det er her de sosiale nettverkene i stor grad springer ut fra, og det er her barn og ungdom blir sett, observert og opplært av folk som er spesialutdannet til det.

Når unge da sliter med økt vold, rusproblematikk, selvskading, kriminalitet m.m., kan man ikke bare skyve ansvaret over på ordensmakten. Politiet er selvsagt superviktige, samme de som jobber i utekontakten og lignende, men de jobber med konsekvensene, altså i den andre enden av systemet.

Å skjære ned i skolen er en sikker måte å øke problemene på motsatt side, der det forebyggende arbeidet i størst grad legges ned. Derfor er det riv, ruskende galt. Og på sikt kommer det bare til å koste samfunnet enda mer.