Fra sidelinja:

Vi blir overvåket og trives med det

I dag er vi vant til at det samles inn informasjon om oss gjennom internett og smarttelefoner. Men det var jo ikke alltid slik, skriver spaltist Ron Røstad.
meninger

Jeg er gammel nok til at jeg husker sommeren 1996, året da internettet gjorde sitt gjennombrudd. Det hadde eksistert noen år, men bare de mest interesserte og teknisk kompetente visste hva internett var eller hadde tilgang til det.


Fra sidelinja:

Kineserne kommer, vær stille

Det finnes ingen marked som er så verdifulle, at ytringsfriheten kan nyttes som betalingsmiddel.


I løpet av noen hektiske sommeruker ble internett en snakkis i papiravisene (eller avisene, som det het da), og snart hadde de fleste modem koblet opp til fasttelefonen (eller telefonen, som det het da).

Å tjene penger på internett var noe nytt, og såkalt «nettreklame» (eller reklame, som vi kaller det i dag) var nesten noe man lo av. Jeg gikk på Westerdals reklameskole fra 2000–2003 og jeg kan ikke huske at vi snakket mye om reklame på internett.

Nettreklame var som reklame på lineær TV (eller TV som det het da). Helt til en dag da jeg fikk reklamer basert på hvor jeg befant meg. Selv utenlandske aviser kunne ha reklamer for Tromsø-bedrifter. Noen, der ute, visste i hvilken by modemet var plassert. Det var skremmende og nesten litt invaderende. Men jeg ble snart vant til det.


Fra sidelinja

Hva er nå dette for noe, Frp?

Man kan si mye om Frp, men ingen kan ta fra dem at de flytter grenser og skaper språklige nyvinninger hele tiden.


Helt til en dag jeg oppdaget at annonsene ble tilpasset ting jeg hadde sett og gjort på internett. Den første opplevelsen av å ha googlet «Paris», og rett etter så reklamer for hoteller i Paris, var skremmende og nesten litt invaderende. Men jeg ble snart vant til det.

Helt til en dag jeg hadde en rystende opplevelse. Jeg hadde besøkt en musikkforretning i byen. Og etterpå kom reklame for musikkinstrumenter. Siden jeg hadde med meg en smarttelefon, visste internettet hva slags butikker jeg hadde besøkt. Dette var skremmende og litt invaderende. Men jeg ble vant til det.


Fra sidelinja:

Nasjonens neste trekk

Vi må enten stå fram som den oljenasjonen vi er, og si at vi er klar over virkningene, men at vi av hensyn til velferdsstaten slik vi kjenner den dessverre ikke kan gjøre noe med saken. Eller så må vi ta kontinuerlige initiativ for å akselerere avviklingen, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik.


I fjor sto jeg utenfor en moské og studerte arkitekturen. Rett etterpå fikk jeg reklame for halal-ferier og alkoholfrie hoteller. Ingenting er mer naturlig enn det, med tanke på hvor jeg hadde oppholdt meg. De visste jo at jeg hadde hengt i nærheten av en moské.

Så, en dag, gikk jeg og fruen forbi et nytt bolighus her i byen. Vi snakket om arkitekturen, spesielt fasadeplatene gjorde inntrykk på oss, og vi snakket om dem. Da jeg kom hjem fikk jeg reklame for disse fasadeplatene, og i annonsen var det et luftfoto av huset vi hadde snakket om.

Dette opplevde jeg nesten som litt skremmende og invaderende. Kan de høre oss nå? Eller var det bare fordi de visste hvor jeg var. At de overvåker hvert eneste steg jeg tar, er helt greit siden jeg er blitt vant til det. Men avlytting?

Det er bare to år siden jeg opplevde en mulig avlytting for første gang. Det var også første gang jeg brukte ordet «Abisko». Jeg har aldri besøkt Abisko, har ikke planlagt å besøke Abisko. Ikke bor jeg i nærheten. Jeg befant meg i Berlin da jeg sa Abisko for første gang i mitt liv. Dagen etterpå fikk jeg reklame for Godishuset i Abisko.

Muligheten for at internettet hører på samtalene våre opplevde jeg som litt skremmende og invaderende. Og dette skjedde stadig oftere. Jeg og en venn snakket om whisky: Videoer om whisky ble anbefalt på YouTube. De spilte Jean Michel Jarres debutplate «Oxygene» på kafé en kveld. YouTube foreslo at jeg skulle lytte på den platen. Når jeg leser mine egne tekster opp høyt, kommer ofte reklamer eller anbefalinger som matcher tekstens innhold.


Fra sidelinja:

«Så hva nå menneske? Kan vi kanskje bruke tiden fremover til å arbeide litt med oss selv?»

Så hva nå menneske? Kan vi kanskje bruke tiden fremover til å arbeide litt med oss selv, spør spaltist Herman Kristoffersen.


For å teste dette, leste jeg inn ord som var relatert til oppussing av bad. Etter det fikk jeg reklame for boblebad i en måned. Eksperter sier vi ikke blir avlyttet. At det ville være for kostbart å gjennomføre i stor skala.

Men noen har hevdet at avlyttingen utløses av et triggerord (som for eksempel dusj), og dermed tas det opp et lite opptak for å finne ut om dette er noen som er ute etter å pusse opp badet. Mange har lagt merke til at Facebook-kongen Mark Zuckerberg har en bit tape på datamaskinens kamera, for å forhindre at noen filmer ham uten at han vet det.

Ikke godt å si om vi blir avlyttet. Hvis det skyldes tilfeldigheter, hvorfor oppsto ikke disse tilfeldighetene før (jeg installerte Facebook Messenger)?

Andre hevder at big data har så mye informasjon om så mange mennesker at de kan forutse at jeg akkurat i dag kommer til å ha en samtale om whisky. Hvis dette stemmer, noe jeg ikke ser bort fra, burde de selge spåtjenester. At jeg stadig vekk får reklame for BMW kan tyde på at de sitter på informasjon om at jeg kommer til å tjene store penger snart, og at BMW er en bil de tror jeg vil være interessert i.


Fra sidelinja:

Er det frykten for fremtiden som snakker?

Det har rast en lang debatt nå om hvordan vi skal holde oss med nok elektrisk kraft. Har vi egentlig for lite av det vannet som renner ned av fjellene våre, eller skal vi også bidra til den europeiske drømmen om et Europa uten miljøgasser?


Én ting er sikkert, internettet vet mer om meg enn jeg vet selv. Denne tanken er skremmende og litt invaderende. Men jeg venner meg nok til det. Vi som ikke har noe å skjule, har ikke noe å være redd for.

De som tilbyr oss gratis tjenester på internett, mot at vi gir dem data om oss, har retten på sin side. Tanken er nemlig at vi skal legge av tolv timer for å finlese de sytti sidene med juridisk lingo i samvær med vår advokat, så vi vet hva vi har samtykket til når vi trykker «OK». At alle i virkeligheten skroller så raskt som mulig gjennom før vi krysser av at vi har lest og forstått, garanterer tilbyderne sin sikkerhet. De ga oss muligheten, i alle fall.

Hver gang jeg går inn på en nettside må jeg trykke ja til noe som har med hvordan de samler inn informasjon om meg, men gudene vet hva jeg sier ja til. Jeg har full tillit til at myndighetene har dette under kontroll, og at jeg ikke har sagt ja til å overlate alt jeg eier til lokalavisene.

Og hvis man ikke ønsker å være overvåket, er det bare å isolere seg fra menneskeheten ved ikke å være på sosiale medier. Vi står helt fritt til å velge, altså.