Morten Gamst Pedersen har fått blankt avslag på sitt ønske om å fortsette å spille fotball for Tromsø IL. Årsaken er, dypest sett, at noen anser han som for gammel til å være fotballspiller.

Sir Stanley Matthews spilte riktignok sin siste profesjonelle fotballkamp i 1965, 50 år gammel. Det er fortsatt rekord i engelsk fotball, men på verdensbasis er det nå den japanske legenden Kazu Miura som har holdt på lengst: Han spilte sin foreløpig (!) siste seriekamp i april 2019, som 52-åring.

I noen idretter er det enda mer brutalt. I turn er du nærmest som veteran å regne i tyveårene, selv om det fins unntak her og. Oksana Tsjusovitina har vunnet OL, VM og EM, og tar sikte på å delta i OL i 2020 for Usbekistan som 45-åring.

Det verste er at det ikke er helt umulig at hun kan blande seg inn i toppen. I 2016 deltok hun i sin syvende olympiade og fikk en 7. plass i hopp; en øvelse hvor til og med et par av momentene er oppkalt etter henne. Men før eller senere må til og med Tsjusovitina legge turnskoene på hylla.

Til høsten skal verdens mektigste land igjen velge leder, og til tross for daglige rapporter om den nåværende presidentens noe omtrentlige forhold til sannheten, kan det ikke være noen overraskelse om Donald Trump får fornyet tillit fra det amerikanske folket.

Rent bortsett fra at det fra vårt europeiske ståsted er besynderlig at folket støtter opp om en president som stort sett holder lange, usammenhengende foredrag som verken synes å være basert på fakta, politikk eller for den saks skyld sunn fornuft, og som ellers bruker tiden til å krangle på Twitter, er det bemerkelsesverdig at en mann på 74 har mer lyst til å jobbe døgnet rundt og være i medienes søkelys, enn å nyte det gode liv som grunnrik pensjonist.

Noen kommentatorer har pekt på intervjuer med Trump et par tiår tilbake i tid og mener bestemt at den godeste Donald har blitt mer usammenhengende med årene. Enkelte har til og med ikke unnlatt å fabulere om hvorvidt Trump har en begynnende demensdiagnose, noe som muligens ikke er så rart siden han har en lei tendens til stadig å uttale ting som ikke helt henger på greip.

Det demokratiske partiet sliter på sin side i skrivende stund med riksrettsprosessen mot sittende president; en prosess som etter alle solemerker ikke kommer til å avsette mannen som omtaler seg selv som et «veldig stabilt geni».

Dermed må partiet ut i en valgkamp for å vinne det amerikanske folkets gunst. Man skulle kanskje tro at det ville være fornuftig å komme med en ungdommelig kandidat for å symbolisere virilitet og kampånd, men så langt ser det ut som Joe Biden blir demokratenes utvalgte mann.

«Søvnige Joe», som Trump nådeløst har karakterisert han som, fyller 78 i år og vil være godt over 80 etter en eventuelt ferdig periode som president. En av hans fremste utfordrere internt er den gamle sjampagnesosialisten Bernie Sanders – som er ett år eldre enn Joe Biden. Felles for begge to er at de ikke akkurat strutter av energi.

Donald Trump er i alle fall fortsatt forfengelig nok til å farge håret, sette det opp med usannsynlige mengder hårspray, oransjmale seg i fjeset og spankulere rundt med litt for store dresser, mens Biden og Sanders tidvis ser ut til å ha nok med å holde seg fast i talerstolen.

På syttitallet lo man mye av den foreldede ledelsen i Sovjetunionen. Leonid Bresjnev var, i likhet med Trump, en svært forfengelig mann – et personlighetstrekk som ikke ble mindre med årene. For eksempel fikk han utdelt Sovjetunionens høyeste orden, «Helt av Sovjetunionen», i bursdagsgave i 1976, 1978 og 1981.

Til tross for åreforkalkninger, stadige hjerteinfarkt, podagra, KOLS og en rekke mindre lidelser, klamret han seg til makten som en klegg på et ku-lår. Etter hvert gikk hukommelsen fløyten, og politbyrået måtte sørge for at den rikelig øyenbryn-begunstigede diktatoren til enhver tid hadde helsepersonell og sufflør rundt seg. Bunnen ble nådd da Bresjnev, under en fjernsynsopptreden til nasjonen, leste samme side av en tale to ganger uten å legge merke til det.

Problemet var bare at da Bresjnev hadde røyket sin siste sigarett i 1982, sto først Jurij Andropov og så Konstantin Tsjernenko klar til å overta makten. Andropov fikk leversvikt etter kort tid og satt bare 15 måneder som generalsekretær før han gikk bort.

Erstatteren Tsjernenko hadde allerede lenge før 1983 utviklet kroniske lungeproblemer og skade på hjertet siden han begynte å røyke som niåring og fortsatte å røyke med begge hender inntil han pådro seg hepatitt og skrumplever, falt i koma og gikk ut av tiden i 1985. Samtidig ble erkefienden USA ledet av den like gamle Ronald Reagan, som til tross for flere kreftutbrudd og nedsatt hørsel, fremsto mer som en livsglad bestefar enn de levende likene som tasset rundt i Kreml.

Den gamle b-skuespilleren ble for øvrig diagnostisert med Alzheimers på nittitallet, og onde tunger – deriblant hans egen sønn Ron, har hevdet sykdommen begynte å påvirke Reagan allerede da han var president.

Våre egne politikere har ikke hatt samme brennende interesse for å delta i høy alder. Den eldste norske statsminister etter krigen er Einar Gerhardsen, som var 68 år gammel da han tapte valget i 1965, men satt på Stortinget i ytterligere fire år. I nyere tid var Høyre-veteranen Astrid Nøklebye Heiberg statssekretær til hun fylte 80 og møtende stortingsrepresentant som 82-åring. Jeg har imidlertid til gode å høre noen foreslå henne som statsministerkandidat.

Det har lenge vært et mantra at den norske velferdsstaten er avhengig av å holde arbeidere i jobb så lenge som mulig. Altfor mange kompetente og produktive forlater arbeidslivet lenge før oppnådd pensjonsalder på 67, noe som koster nasjonen mye penger i tapte skatteinntekter og tap av kvalifisert arbeidskraft.

I næringslivet gir de gamle herrer seg nemlig ikke så fort. Folk som Arne Wilhelmsen, Olav Thon og Fred Olsen trekker fortsatt på seg dressjakken og går på jobb for å forvalte milliardene sine. Kanskje det er lettere å motivere seg for å ivareta egne interesser enn å jobbe med å forvalte nasjonens økonomi, men det vil være i overkant arrogant å tro at ikke eldre politikere skal kunne styre skuta vel så bra som den såkalte yngre garde. Kanskje trenger vi en norsk statsminister på over sytti som et ideal?

Pablo Picasso lagde kunst inntil han døde som 91-åring, Leo Tolstoj skrev på noveller og skuespill til han var over 80, og noen av Johnny Cash’ beste innspillinger gjorde han sittende i rullestol, koblet til et åndedrettsapparat rett før han trakk sine siste sukk.

Morten Gamst Pedersen har lyst til å fortsette å spille fotball. Det tror jeg han kan få utmerket godt til. Og etterpå begynner resten av livet.