Nord-Norge blir fullstendig oversett av regjeringa når nye statsråder i dag har blitt utpekt, og viser nok en gang hvor sentralt plassert de er innenfor ring 3 i Oslo. I Nord-Norge klarer ikke folk – ikke noen av oss – å bli klok på hva denne avskyen for landsdelen skyldes.

Høyre tar oss ikke på alvor, og nordnorske politikere blir forbigått gang på gang. Etter dagens utnevning har vi bare to statsråder fra nord – en komplett skandale. De må ha fordrukket seg på kaffe latte på Grünerløkka, eller på et stort og varmt kontor i Tigerstaden.

Under Solbergs regjeringstid har landsdelen blitt tilgodesett med smuler – kun én justisminister, to olje- og energiministre, fiskeriministre og europaministre. Det bør nesten være grunnlag alene for mistillitsforslag mot regjeringa, at landets viktigste landsdel – og her kan det ikke understrekes nok hvor mye viktigere vi er enn andre landsdeler – kun får ansvar for fjasepolitikk som fisk og forsvar. Ungdom og befolkninga spiser stadig mindre fisk, og vi var ikke i krig sist jeg sjekket, og nordlendinger har dermed fått ansvar for områder som er irrelevant for de viktige politikkområdene i Norge.

Omtrent slik som over må det virke utad når man leser nordnorske aviser og en rekke av de medfølgende, politiske kommentarene. Bare den absurde og idiotiske tittelen på kommentaren kunne man garantert lest under fullt alvor i diverse leserinnlegg og kommentarer i landsdelens ulike publikasjoner.

Det har blitt et slags gyldig argument i enhver sak at man må se nordover, bare for å se nordover, uansett, uten engang å forklare hvorfor. Vi er en landsdel som angivelig blir ignorert, foraktet og neglisjert og pissa på, skal vi tro de mest jamrende stemmene i landsdelen – som på ingen måte målbærer faktiske forhold – det finnes tross alt ikke én stemme i nord. Nord-Norge er alt for rikt og variert til at en samlet sinnsstemning eksisterer.

Likevel vil enkelte, som Bladet Nordlys’ politiske redaktør Skjalg Fjellheim, at man nå må skape en ny «nordnorsk fortelling», som om det landsdelen trenger først og fremst er en PR-strategi, hvor folk går i takt og forteller samme budskap.

Det er kostelig at de som mener man i Nord-Norge må snakke med én stemme for å få gjennomslag og bli hørt, samtidig gjerne mener at man skal snakke med akkurat deres stemme. I dette narrativet blir vi alltid forbigått – også under nominasjoner og utvelgelse av statsråd. Og er det ikke landsdelen som helhet som blir forbigått – så er det den enkelte by eller tettsted.

Men regjeringa har faktisk vært ganske god på å hente folk fra nord til regjeringsapparatet – med unntak av fra Venstre. Derfor er det på tide når Sveinung Rotevatn nå henter en politisk rådgiver fra Harstad, Even Aronsen (V),og at Anja Johansen fra Svolvær (V) blir statssekretær i Kunnskapsdepartementet.

Samtidig hentes også to nye statssekretærer fra Nordland – Ingelin Noresjø (KrF) til samferdselsdepartementet og Odd Emil Ingebrigtsen (H) får samme posisjon i Olje- og energidepartementet.

Ellers er de to tromsømennene Erlend Svardal Bøe (H) og Johannes Utvåg (H) politiske rådgivere i regjering, Vegard Einan (H), Anne Karin Olli (H), Ingvild Ofte Arntsen (KrF) og Widar Skogan (KrF) er statssekretærer, mens vi har de to statsrådene Frank Bakke-Jensen og Geir Inge Sivertsen, i to blytunge og prestisjefylte departement, i motsetning til et par de oppkonstruerte marionettstatsrådene folk flest bare ler av. Så vi i nord er relativt godt representert, om da dette i seg sjøl er den vesentligste målestokken for hvor godt landsdelen ivaretas politisk.

Det er gledelig at Solberg har pekt på Sivertsen som ny fiskeriminister. Han har vært en populær ordfører i Lenvik – og er en dyktig politisk håndverker. Som ordfører var han arkitekten bak den vellykkede sammenslåinga av Berg, Torsken, Tranøy og Lenvik til Senja kommune – til tross for at innbyggerne i de tre kommunene Lenvik slo seg sammen med i utgangspunktet stemte nei i folkeavstemninger. Når vi samtidig vitner den totale kollapsen på fylkesnivå, kan ikke det beskrives som noe annet som et mesterverk å lykkes med en knirkefri sammenslåing.

Sivertsen kan også være en sårt etterlengtet stemme til Høyre fra distriktene, som snakker et folkelig språk man ikke bare forstår, men også kan kjenne seg igjen i. Så spørs det om han vil lykkes med det, når han skal navigere i det kronglete og ofte utilgjengelige stammespråket som ofte definerer norsk fiskeripolitikk.

Men at regjeringa er god til å hente nordnorske politikere betyr sjølsagt heller ikke at de har ført noen utpreget god politikk for verken landsdelen eller distrikt generelt. Det har likevel ingenting med Erna Solbergs manglende forståelse å gjøre, men om prioriteringer. Gale prioriteringer og utspill som sjøl internt i Høyre i nord har blitt møtt med hoderysting. Tåkesnakk om førerløse trailere, når de andre snakker om jernbane er bare ett av flere eksempler. At folk i nord er gammeldagse et annet.

Sentralisering vil nødvendigvis være upopulært i distriktene og gi utslag ved valg. Det er politikken som føres – og som ikke har noe med forakt å gjøre, men har med Høyres tilsynelatende grunnleggende tro på effektivisert og sentralisering heller enn desentralisering og subsidiering. Det er også dette som ligger til grunn for regionreformen.

Det samme gjelder Høyre i lokalpolitikken, som ofte heller ser verdien av lavere kostnader ved større, mer effektive skoler og sykehjem, enn å ha mange distriktsskoler og sykehjem internt i en kommune. Det handler om ulike politiske syn, og det er lenge siden Høyre-statsråden Victor Norman la en rekke statlige tilsyn ut av hovedstaden – under denne regjeringa går nemlig arbeidsplassene motsatt vei.

Sjøl i Høyre er det åpenbart at behandlinga av luftambulansesaken har vært en krise, og det har helseminister Bent Høie langt på vei erkjent. Årsaken til at han står på sitt er ikke manglende tro på nord – men heller en svært sterk tro på konkurranseutsetting og at private leverandører er mer effektive og konkurransedyktige enn det offentlige. Her har de malt seg fast i et hjørne, til stor forakt, frustrasjon og aggresjon fra folket som rammes.

De drøvtygde argumentene og anklagene om at regjeringa ikke «forstår» Nord-Norge må vi snarest legge av oss. Regjeringa består – tross alt – av ganske mange nordlendinger, og flere enn i den rødgrønne regjeringa de tok over for. Fenomenet «distrikt» er heller ikke noe konsept særegent for Nord-Norge, men definerer tvert imot store deler av landet vårt.

I en tid hvor distrikt har blitt en av de viktigste sakene i norsk politikk fremstår det platt og lettvint å utnevne en «distriktsminister», en ekte trønder og greier, uten samtidig å varsle et politisk taktskifte i distriktspolitikken. Tingretter, statlige kompetansearbeidsplasser og høyskoler er bare noen av arbeidsplassene som har blitt flyttet ut av landsdelen, blitt nedlagt eller er foreslått nedlagt. Samtidig har det ikke kommet noen form for kompensasjon eller andre offentlige arbeidsplasser for å erstatte dem.

Det regjeringa trenger nå er ikke en distriktsminister, men en distriktspolitikk.