Fra sidelinja:

Nordmenns problem er at de ikke har et problem

I dagens norske politiske landskap har begrepene kjærlighet og varme fått en ny betydning: Det kalles naivitet nå.
meninger

Jeg synger i kor. Vanligvis er det en ganske forutsigbar ting å gjøre, men akkurat nå har vi involvert oss i et bossanova-prosjekt som stadig overrasker. Vår brasilianske gjestedirigent ga oss en interessant politisk leksjon som satte helt nye undertoner til Tom Jobims smektende melodilinjer.

Det er jo på alle vis kjent at Brasil som land, og Rio som by, har sitt å stri med, og politikken er intet unntak. Den politiske debatten er preget av dyp polarisering og harde linjer, sosiale medier flyter over av uforsonlighet, og protestene fra de som rammes av tøffe politiske prioriteringer høres overalt.


Fra sidelinja:

«Muligheten for at internettet hører på samtalene våre opplevde jeg som litt skremmende og invaderende»

I dag er vi vant til at det samles inn informasjon om oss gjennom internett og smarttelefoner. Men det var jo ikke alltid slik, skriver spaltist Ron Røstad.


I et land preget av enorme ulikheter gir resultatet av en tøffere linje seg selv. Volden øker, kløftene utvides, og tillit synker til nye bunnivå – i en slags perfekt, nedadgående spiral.

Det var i dette politiske landskapet, fortalte vår dirigent, at prosjektet Amores do Rio (kjærlighetsanger fra Rio) ble født. Han fortalte, med dyp innlevelse, at i en by med så store problemer, med så mye sinne og fortvilelse og angst, så var det bare en ting å gjøre: å begynne å snakke og synge om kjærlighet.

- Byen trenger mer kjærlighet, det er vårt svar på det som skjer, sa han.


Fra sidelinja:

Kineserne kommer, vær stille

Det finnes ingen marked som er så verdifulle, at ytringsfriheten kan nyttes som betalingsmiddel.


Amores do Rio har siden vært satt opp foran tusener i Rio, og kommer nå for første gang til Norge. Budskapet er utelukkende kjærlighet, det finnes ingen skjulte, kodede meldinger om formueskatt og vekst i offentlig sektor, bare «Uten deg, min kjære, er jeg ingenting», innpakket i de nydeligste melodier en kan tenke seg.

Her i landet er vi for tiden vitne til NRK-serien om 22. juli, som tar oss tilbake til det nesten unevnelige, det mange av oss ikke klarer å tre inn i igjen, det verste utfallet av politisk splittelse en kan forestille seg. Den gangen reagerte landet nesten på samme måte som det vi nå ser fra Rio, vi fant fram rosene, de fineste sangene våre og gikk i tog. Vi gråt og holdt hverandres hender.


Fra sidelinja:

Nasjonens neste trekk

Vi må enten stå fram som den oljenasjonen vi er, og si at vi er klar over virkningene, men at vi av hensyn til velferdsstaten slik vi kjenner den dessverre ikke kan gjøre noe med saken. Eller så må vi ta kontinuerlige initiativ for å akselerere avviklingen, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik.


Siste vers av Nordal Griegs «Til ungdommen» lyder slik: «Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen, som om vi bar et barn, varsomt på armen». Dette er tekstens hovedbudskap, menneskeverd og kjærlighet, man må ikke forledes til å tro at innledningen «Kringsatt av fiender» oppfordrer til strid og uvennskap – Griegs intensjon med teksten var å si at man må ta med seg varmen og omtanken inn i den politiske kampen, «Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd, Troen på livet vårt, menneskets verd».

Så var det kanskje ikke så stor kulturell avstand mellom oss og brasilianerne likevel? Når det virkelig svir å være menneske tyr vi til sangene og kjærligheten, vi også. Hva annet er der i livet?



Likevel var det overraskende at disse kjærlighetssangene ble satt inn i en politisk kontekst, og det føltes veldig fremmed og annerledes da han sa det, nesten så man smilte litt inni seg og tenkte «Ja ja, og slik løser man politikken der sør, man tar gitaren og synger noen sanger om hjerte/smerte».

I denne overbærenheten har vi altså glemt, etter bare ti år, hva vi selv konkluderte med da ting var som verst. I dagens norske politiske landskap har begrepene kjærlighet og varme fått en ny betydning: det kalles naivitet nå. De som snakker om å ta vare på sin neste er blitt godhetens tyranner. De som søker trygghet og fred for seg selv og sine familier er blitt lykkejegere.


FRA SIDELINJA

IKEA – et flatpakket ran

Det forsvinner omtrent 40 milliarder skattbare kroner ut av landet hvert år. Ikke bare forsvinner pengene, systemet undergraver også arbeidsplasser.


På samme vis er de som frykter for en endring av Norge til det verre blitt brunbeiset og kollektivt diagnostisert med angst. De som argumenterer for en mildere overgang til et grønnere Norge blir skambefengt og uthengt for sine reiser og sine matvaner. Politikere som smiler og reiser rundt og snakker om helt vanlige ting med helt vanlige folk kalles nå for populister.

Så kan man spørre seg; er dette politikkens vesen? Er den naturlig hard, polariserende og konfliktbasert? Er vi dømt til å være med i en syklus der krisene bringer oss sammen og minner oss om det grunnleggende viktige i livet, mens de gode tidene bringer med seg grådighet, egoisme og hat, helt til det kulminerer i en ny krise?


Fra sidelinja:

«Vi trenger ikke å reise oss fra et møte på Gardermoen og proklamere at no ska eg heim i kjerringræva»

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik tar for seg språksminking i ukas spalte.


Det ville være trist å konstatere at det ugjendrivelig er slik. Jeg tenker at vi har et valg, vi kan velge vekk den harde linje, selv i gode tider – akk, hvor paradoksalt det enn høres ut - hvilket krever at hver enkelt går i seg selv, og at vi bruker stemmeseddelen. Ingen har fasit på de gode løsningene, og ingen har enerett på god, etisk framferd. Men alle har krav på å bli møtt med respekt for sitt syn.

Til slutt, en refleksjon over noe en brasiliansk venn en gang sa til meg:

Nordmenns problem er at de ikke har et problem.

Det er noe å tenke på.