Slik var det sikkert mange som tenkte, ikke minst i de indre gemakker til bødlenes fagforeninger på begynnelsen av forrige århundre. Men vi avskaffet dødsstraff likevel, og bødlene måtte enten førtidspensjonere seg eller finne seg noe annet gjøre.
Parallellen er muligens litt søkt, men den gir mening åkkesom. For nå vil mylderet av inkassobyrå i landet gå hardere tider i møte. Noen kommer sågar til å konkurs. «#Je suis inkassobyrå», liksom.
Forslaget til en ny inkassolov, der kraftige kutt ved innkreving av alt fra småbeløp til større summer, ble lagt frem mandag denne uken. Det var ikke en dag for tidlig. Forslaget er utarbeidet på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet, med eksterne representanter fra blant andre Finans Norge, Virke Inkasso, Forbrukerrådet og Finanstilsynet. Applaus, applaus.
Å drive inkassobyrå har for mange vært en dans på roser, der inntjeningen bare har økt, i takt med en stadig større digital automatisering av tjenestene. Purregebyrer og inkassosalær har hatt en gunstig prisøkning for innkreverne, samtidig som «innkjøpsprisen» har gått ned.
Folks manglende betalingsevne og surr i privat økonomi har rett og slett vært god butikk. Den enes nød og død, den andres brød, si. Privatgjelden i landet har bare økt på, parallelt med et Norge som har blitt stadig rikere. Dette triste paradokset har noen utnyttet svært effektivt.
Det finnes selvsagt bra folk som gjør en god jobb innad i inkassofirmaene, men denne bransjen har – på generell basis – altfor lenge fått herje med livene til folk, med gebyrer og salær som har vært uforholdsmessig høye. Og de har sopt inn penger på andre elendighet. I 2019 alene dro de inn over fire milliarder kroner på virksomheten sin. Fire tusen millioner kroner.
Med de nye forlagene i sving vil dette minimum halveres. Noen vil bukke under, enn si smake egen medisin. Selv ikke nyskåret løk under øyelokkene hadde klart å lokke frem én tåre hos meg. Og jeg er neppe alene.
Ifølge Dagens Næringsliv har flere av firmaene hatt en driftsprosent på opptil 70 prosent, spinnville tall i en hvilken som helst bransje. Innføres endringene vil altså de totale inntektene nær halveres. Det er det all grunn til å bejuble herfra til kemneren. Nå skal også denne gjengen holdes litt ørene.
Man skal gjøre opp gjelden sin, man skal ikke bruke penger over evne og man skal ikke låne penger man ikke har råd til å betale tilbake. Så langt, så bra. Det er likevel mange som havner ytterligere ned i klisteret på grunn av innkrevingssalær og gebyrer som, når de først har begynt å strømme inn, er så store og altoverskyggende at de snart oppleves som både uoverkommelige og langt utenfor økonomisk rekkevidde å få bukt med.
Den onde sirkelen blir umulig å bryte, og tilbake sitter det folk med en privatøkonomi så skakkjørt at veien ut føles umulig. Det er da det kollapser. Ekteskap, vennskap, familier og hele liv går dukken i denne begredelige malstrømmen.
Det er lett å sette seg til doms over folk som har havnet der. De burde skjønt bedre. De skulle ikke tatt risikoen. De skulle betalt i tide. De skulle skjerpet seg. Og mange ganger er dette også helt på sin plass. Men jeg tror det hjelper bra på å ha vært der for å skjønne hva det står i.
Når du til slutt har pådratt deg angst for vinduskonvolutter, og du heller bare jobber som en gal, med overtid og ekstrajobber av både svart og hvit kategori, mister du fort helt grepet. Du mister oversikten, du blir nummen, du får noia. Du sliter med å komme deg opp, ut og å se verden og virkeligheten i øynene.
Dette er ikke bare «Luksusfellen»-tilfeller, der folk med tre Teslaer, enda flere Louis Vuitton-vesker, fem New York-turer i forrige kalenderår og et høyt, daglig champagnekonsum sjokkert oppdager at de bruker mer enn de tjener.
For mange starter det heller med ei telefonregning, en EU-kontroll på bilen, ei tannlege- eller bompengeregning, eller en TV eller noen hvitevarer som ble kjøpt på en avbetalingsplan som vokste seg over hodet og som – etter noen runder med eskalerende purregebyr og inkassosalær – gjorde at totalsummen til slutt ble utenfor rekkevidde for en rotete og/eller skranten privatøkonomi.
Jeg har vært der selv, og jeg har skrevet om det tidligere. Det var ikke noe synd på meg i det hele tatt. Jeg var heldig med både bra folk rundt meg, ei god helse som gjorde meg i stand til å jobbe og en relativt god tilgang til lovlige jobboppdrag med mulighet for å tjene kjappe penger. Jeg kom meg ut av det, opprettet diverse autotrekk og fikk med meg noen mentale støttehjul fra både samboer og terapeut. Jeg var og er privilegert.
Men det tok tid å komme seg, og det etterlot både selvbilde og privatøkonomi i en ganske forsoffen og rufsete tilstand i lang tid etterpå. Når selv terapeutregningene dine går til inkasso, gjør det unektelig noe med selvrespekten. Det gjør det. Og det er dessverre, og forståelig nok, forbundet med masse skam, som videre gjør det delvis tabuisert. Det er fortsatt ingen vinner i selskapslivet å messe ut om at din egen privatøkonomi er ute å kjøre.
Noen kreditorer er dessuten ganske OK å ha med å gjøre, iallfall når de skjønner at det er en betalingsvilje i andre enden, om enn ikke en optimal betalingsevne. De viser forståelse og setter opp tilbakebetalingsplaner. De gir deg sjansen til å rydde opp i en gjeldsspiral som kanskje føles umulig å komme seg ut av. Du kan komme deg ut av uføret. Det er ikke umulig.
Hver og én må selvsagt ta ansvar for eget liv. Det er ikke dét. Men de kyniske gjeldsparasittene som tilbyr folk en quick-fix på de ovennevnte problemene, ved å tilby lån uten sikkerhet, trenger i hvert fall ikke noen drahjelp fra sine åndelige søskenbarn i inkassobransjen. Det skulle ikke forundre meg om du som leser dette straks blir eksponert for annonsene på Facebook og diverse nettsider. Algoritmene elsker slikt.
Noen må kreve inn pengene folk skylder. Det skjønner alle. Men om disse «noen», reduseres med en saftig prosentandel, og noen inkassobyrå attpåtil går konkurs – som følge av nedsatte gebyrer og salær som gjør at flere klarer å betjene egen skyld og gjeld – er dét noen egg jeg gladelig knuser for å få en omelett som metter flere og gjør livene lettere å leve for flere av oss. Det er sågar noe poetisk rettferdig og vakkert over det, må jeg lett ondsinnet innrømme.
Å drive inkassobyrå med himmelropende høy fortjeneste er ingen menneskerett. Som det heller ikke var å være bøddel. Da får vi i det minste tåle at det blir færre av dem. Det er en risiko vi som samfunn tåler å ta, på alle tenkelige måter.