Kunst og kultur har i mange år hatt en slags stilltiende og felles tilslutning i det politiske miljøet helt opp til kongen i statsråd. For mange år siden ble det av den grunn opprettet regionale teatre og andre institusjoner som staten stilte seg bak.

Tanken var da at utbredelsen av kunst og kultur ikke skulle bli ofre for de politiske nykkene til det lokale selvstyret. Kunsten skulle være folkets eiendom og vernes mot tilfeldig, politisk vrangvilje.

Dessuten kan man selvsagt ikke bygge dyre bygninger til teatre og gallerier og så rasere dem året etter fordi pengene ikke er der.

En erkjennelse av at kunst og kultur virket dannende og identitetsskapende for brede lag av folket lå nok bak at staten tok dette grepet i sin tid. Derfor fikk alle fylker, med unntak av Finnmark og noen fylker i innlandet, sitt regionteater hovedsakelig betalt av staten.

Staten tok også ansvaret for den største delen av bevilgningen årlig ved at også fylkeskommunen, og kommunen hvor virksomheten ble plassert, måtte ta sin del av kostnadene. Slik ble de statlige pengene utløsende for hva som skjedde lokalt også.

Uansett hvor uvillige man var til å bruke penger på kunst og kultur, så måtte man nå følge på med egne penger. Utfordringen er at virksomheten ikke er lovbestemt. Om det blir det en gang i fremtiden, ville saken vært løst en gang for alle. I mellomtiden må man passe nøye på at det ikke går galt i de politiske svingene på veien.

I Tromsø ble det etter en lang og smertefull ørkenvandring bygget et nytt og flott teater i begynnelsen av dette århundret med god hjelp av Dronning Sonja Haraldsen og Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland fra KrF.

Siden den gang har teateret spilt mange forestillinger som har trukket godt med folk fra hele landsdelen. Det har reist rundt i området sitt og tilskuertallet i det nye teatret la seg etter hvert på rundt 60 000 i året. Noe mindre siste år. Kan nevne at tilskuertallene på sesongens fotballkamper i eliteserien (nå Obosserien) er betydelig lavere enn de er for populære teaterstykker.

Alle vet at kommunestyrer og fylkesorganisasjoner med varierende politisk sammensetning innimellom er skeptiske til kulturbevilgninger fra skrantende offentlige kasser. Da går stadig noen på høyresiden løs på kunst og kultur. De vil da ofte gi pengene til sykehjem eller bygge veier for dem.

Det bør heller ikke være ukjent for noen at mange i Frp lenge har drømt om å redusere bevilgningene til teater, men man har måttet følge opp, ettersom staten bevilget sine penger til formålet og ga samtidig et tildelingsbrev som fortalte hva man ventet seg av aktivitet betalt av pengene deres.

Nå kan hele denne måten å sikre publikum utafor hovedstaden et godt teatertilbud, være i spill. Om en skal tro myndighetene tenker en nå å overføre pengene til fylkeskommunen som et ledd i den nye oppgavefordelingen til fylkeskommunene.

Som en samlet pott til fri avbenyttelse og gi fylkeskommunen retten til å forvalte hele teaterkunsten.

Venstre har i det siste hatt ansvaret for Kulturdepartementet. De sliter likevel stygt på meningsmålinger for tiden, og ramler vekselvis ned i intervallet mellom to og tre prosent. Som om dette ikke er nok, utfordres lederen av flere i partiet.

Ikke minst av den nye kulturministeren, Abid Raja. Diskusjonen om lederrollen er litt slitsom for partiet og det skal ikke mye mer uro til før det forsvinner under føttene deres.

De har heller ikke hatt det lett i sin forvaltning av dette departementet i det siste. Forgjenger Trine Schei Grande presterte å nekte Bodø støtte til kulturbyprosjektet deres før de hadde sendt søknaden om det.

Klumsete og klossete var det. Nå fikk Bodø det som de ville uten hennes hjelp uansett, men man kan spørre om man på regjeringshold egentlig forstår hva som fins ute i landet av muligheter for kunst og kultur.

Det er lett å forstå at det kan ha sine positive sider å ha Erna Solberg som politisk samtalepartner. Nå styrer de tre partiene sammen hele landet uten Frp. De har nok sine møter hvor de også går igjennom hva regjeringen skal gjøre den nærmeste tiden på kulturområdet.

Kanskje lå det i utgangspunktet god vilje bak å gi fylkene ansvaret for kunsten og kulturen? En tenkte kanskje at dette ville være godt for fylkene i regionreformens navn, men så hadde man ikke tenkt tanken ferdig, og det hele kom bare skjevt ut?

Spørsmålet er om tiltak av denne typen tilhører vinneroppskriften for Abid Raja og Venstre. Har de noen gang villet bli kjent for å være det partiet som trakk staten ut av kunst og kultursatsingen i distriktet utenfor hovedstadsregionen?

At det var de fra kulturdepartementet som åpnet hele virksomheten for rov og ran fra politiske flertall som ikke setter pris på kunst og kultursatsing? Det tror jeg ikke at man i partiet hadde tenkt seg.

Venstre en del av den norske partifloraen. Det er ikke vår oppgave å sørge for at de fins, men det vil neppe glede mange om Norges eldste parti skulle forsvinne sammen med den store nasjonale satsingen på teaterkunst ute i det langstrakte landet vårt.

Særlig er det ille om man egentlig ville det beste, men bare bommet litt på oppløpssiden.

Hermann Kristoffersen Foto: Knut Jenssen