Det er ikke enkelt å spå om fremtiden, men i disse nyttårstider er det kanskje en av de vanligste tingene å gjøre, som oftest basert på mer eller mindre kvalifiserte gjetninger.

En ting det er forholdsvis enkelt å forutse er befolkningsvekst som en funksjon av fødselstall. Skal en befolkning vokse basert på fødselsoverskudd må fødselstallene være på cirka 2,1 barn per kvinne. Det er mange år siden fødselstallene i Nord-Norge var på dette nivået.

Selv om alle som blir født nordpå ble værende vil altså befolkningen, uten innvandring, gå ned. Det har vært stort fokus på akkurat det å beholde våre unge etter den begredelige befolkningsutviklingen i 2019.

Det er både bra og nødvendig, men det er langt fra nok til å sørge for befolkningsvekst i landsdelen. Hvis den negative befolkningsutviklingen fortsetter eller eskalerer vil det over tid ha en svært negativ effekt på landsdelens utvikling.

Sett fra et makroøkonomisk ståsted er det nemlig ingen tvil om at vekst og positiv befolkningsutvikling er bra for en region. Det er samtidig liten tvil om at Norge som nasjon vil tjene på at en landsdel som Nord-Norge – med våre store naturressurser og vår geopolitiske plassering- over tid har en positiv befolkningsutvikling.

Økonomisk sett har de siste 10 årene kanskje vært de beste i Nord-Norge noensinne. Det er da et paradoks at den største knapphetsfaktoren vi ser fremover er mangel på arbeidskraft og kompetanse.

Hvorfor er det slik at så mange av våre lokale ungdommer flytter ut, uten å komme tilbake, og at så få fra resten av Norge og verden ønsker å bo i regionen?

Nord-Norge er ikke unik i forhold til en global trend rundt urbanisering. Andre perifere regioner både i Norge, Europa og verden for øvrig opplever mye av det samme. Det er dog verdt å merke seg at mange andre perifere regioner som fraflyttes er ressurssvake med høy ledighet og svak økonomisk utvikling.

I Nord-Norge har vi tvert imot hatt en sterkere utvikling enn resten av nasjonen de siste 10 årene. Svært mange har i den senere tid pekt på disse faktum, men det er så vidt jeg har registrert relativt få som har pekt på klare virkemidler for å snu trenden. Her er det flere som burde kjenne på et ansvar.

Vi har to universiteter i nord som i seg selv er viktige bastioner, både som store arbeidsplasser, kunnskaps- og premissleverandører. Begge har over år hatt fokus på problemstillinger rundt landsdelens utvikling, men jeg vil utfordre begge til å bruke ytterligere forskningsressurser og sette søkelyset på problemstillinger rundt befolkningsutvikling og migrasjon i Nord-Norge.

Sett fra Sparebanken Nord-Norges ståsted er den utviklingen vi ser svært urovekkende. Ikke bare blir kundegrunnlaget vårt mindre og utsiktene til vekst svakere, men mangel på arbeidskraft og kompetanse kan også svekke næringslivet og undergrave livskraften til bedriftene.

Dette vil i neste omgang medføre forvitring, konkurser, tap og bortfall av både arbeidsplasser og kapital. Da har vi en negativ spiral som ikke bare rammer oss, men landsdelen i stort.

Gjennom Samfunnsløftet har Sparebanken Nord-Norge bidratt med nesten en milliard kroner til det nordnorske samfunnet bare de siste to årene, og mer vil det bli i 2020. Gjennom disse midlene forsøker vi å bidra til bolyst, kunnskapsutvikling og generell utvikling av landsdelen.

Selv om dette i seg selv er enorme beløp, så blir det småpenger i forhold til de økonomiske krefter som i sum virker på landsdelen. Norge har en åpen eksportorientert økonomi, og dette gjelder i høyeste grad også Nord-Norge.

Vårt eksportorienterte næringsliv har derfor tjent godt på den svake kronekursen i de senere år. Vi kan imidlertid ikke basere vår fremtidige velstand på kronekursutviklingen.

Landsdelen må få den plassen i nasjonen Norge som vi fortjener. Det handler ikke om å bli sett eller å motta almisser fra sentralmakta. Det handler om at vi må ha en infrastruktur som kan veie opp for de klima- og avstandsmessige ulempene ved å bo her.

For nasjonen Norge er det både økonomisk og geopolitisk nødvendig at landsdelen er bebodd av kompetente borgere og innehar et lønnsomt næringsliv med tro på fremtiden.

Da, og bare da, vil vi være i en situasjon der vi ikke bare klarer å beholde flere av våre egne unge, men også klarer å tiltrekke oss kunnskapsrike mennesker utenfra.

Det å få til det motsatt av en «braindrain», og tiltrekke seg kompetente mennesker med ideer og pågangsmot uavhengig av hvor de kommer fra må være målet.

Kanskje er det også slik at det er både enklere og bedre å rekruttere fra utlandet enn fra det sentrale Østlandet, med de fordommer som dessverre ennå preger manges holdning til Nord-Norge, eller «de der oppe» som er et ofte brukt uttrykk innenfor ring 3.

Vi kan selvsagt rope på regjeringen og politikerne. Nord-Norgebenken burde i alle fall kjenne sin besøkelsestid, være synlig og kommunisere godt med, og fremsnakke landsdelen.

Det er liten tvil om at Nord-Norges befolkning generelt føler seg nedprioritert av sentralmakta, noe både valgresultatet og utviklingen på gallupene etter valget understreker.

En definisjon på galskap er å gjøre det samme som før og forvente et annet resultat. Hvis vi skal få bukt med fraflytting og gjøre landsdelen mer attraktiv for innflyttere så må vi kanskje prøve noe nytt.

Det som i alle fall ikke fungerer er å undergrave bolysten med å legge ned og sentralisere viktige offentlige tjenestefunksjoner.

Uten at målet er status quo og at alt skal være som før må sentralmakta kanskje akseptere at det å betjene en langstrakt og spredt befolket landsdel nødvendigvis koster mer per capita enn å betjene et tett befolket område på Østlandet.

Spesielt nå som landsdelen kan tilby en betydelig høyere avkastning gjennom stadig økt verdiskapning.

Her må våre politikere ta ansvar og ha fokus på å levere løsninger, og ikke problemer til befolkningen. Dette handler ikke om utgifter for AS Norge, men investeringer til inntekts ervervelse, noe som ytterligere vil forsterkes når oljen etter hvert må fases ut.

Så er det ingen som helst tvil om at vi i næringslivet må ta vår del av ansvaret for å bygge opp landsdelen. Både ved å drive godt, bygge opp robuste forretningsplattformer og bidra til bolyst. Og ikke minst gjennom å rekruttere kompetanse inn til landsdelen.

Vi i Sparebanken Nord-Norge inviterer gjerne til en felles dugnad for landsdelen. Til Agenda Nord-Norge i Narvik høsten 2019 samlet vi 100 nye og unge stemmer fra nord som kom med sine innspill.

Vi må åpenbart se nærmere på deres innspill, men kanskje skal vi også gå enda bredere ut og spørre ungdom fra andre land hva som skal til for at de kommer til oss for å leve gode liv, i og for Nord-Norge.