Det blåser opp til intern partistrid når nordlendingshøyre tar oslohøyre i øret fordi de ikke vil høre på hva kunnskapen har å bidra med i debatten om oljeaktivitet i nord, men i stedet driver plakatpolitikk for å demme opp for MDG i egen by, langt fra både tranolje og annen olje.

Saken er nå som så, det har vel vært begått noen relativt tunge utredninger som gir en pekepinn for oljepolitikken, i FNs klimapanel for eksempel. Men om prinsippet: kunnskapsdrevet politikk - er det verdt å si atskillig.

Jeg har i stor grad brukt høsten til å lese meg opp på energinæringa (artikkelforfatteren jobber som samfunnskontakt i Troms Kraft. Red.anm.), og har i den forbindelse forsøkt å komme meg gjennom så mange som mulig av de NOU-er og utredninger som for tiden er til behandling i myndighetsapparatet.

Det handler om NVEs plan for vindkraft, moms på strøm i Nord-Norge, beskatning av kraftverk, kabler fra utlandet til Norge med billig fornybar strøm, utjevning av nettariffer og mere til. I sum nokså tørre, men likevel viktige saker.

Felles for alle utredningene er at de er skrevet av fagfolk fra vitenskapelige miljø, gjerne blandet med gode byråkrater og en og annen representant fra næringslivet (her kan man anføre at de ulike utvalgene med sikkerhet kunne hatt større geografisk spredning, men la nå det ligge til en annen gang). De fleste har blitt til over en relativ lang tidshorisont, og fremstår som gjennomarbeidet og objektiv, med grundig argumentasjon og rikelig med illustrasjoner og henvisninger.

Man skulle derfor tro at den som eventuelt skal gå imot rådene som framkommer i disse rapportene må ha jobbet grundig og satt seg særdeles godt inn i saken. Hva er det utvalget har oversett? Hvor er hullene i argumentasjonen? Om logiske brister fins, hvor er de? Hva er ikke hensyntatt, er det noe i lovverket som forhindrer det som foreslås, hvordan slår det ut for klimaet, for fordelingspolitikken? Omtrent slik, ville jeg tro, må man resonnere og arbeide før man uttaler seg om saken.

Men slik er det ikke. Bare timer etter at en lang og omfattende utredning om en ny kabel fra utlandet til Norge, den såkalte North Connect, var sendt fra Norges vassdrags- og energiverk til Olje- og energidepartementet, var ledende politikere på plass og sa et klart nei til det som på bevisst villedende vis blir kalt utenlandskabler. Jeg vet at det er komplett umulig at synspunktene bunnet i en vurdering av innholdet i rapporten, den var på flere hundre sider og tar dagevis å komme seg gjennom, særlig om man skal tenke litt over det man leser i tillegg.

Vi må derfor kunne mer enn anta, ja muligens slå fast, at det er magen som snakker. Utenlandskabler høres ikke bra ut, vi sier nei. Hva sier du - samfunnsøkonomisk lønnsomt, billig fornybar kraft, god klimapolitikk, økt verdi av norsk vannkraft? Det får ikke hjelpe, vi har allerede sagt nei.

For all del, dette er ikke et innlegg for eller imot kabler til Norge, det fins sikkert mange gode grunner for å si nei, det er åpenbart en mengde finsiktede vurderinger som må gjøres i lys av behovene til den kraftkrevende industrien og andre hensyn, så jeg kritiserer ikke nødvendigvis standpunktet, men prosessen.

Hvor er politikerne - eller kanskje det er rettere å spørre: Hvor er respekten for politikere som nekter å uttale seg om utredningen fordi de vil hjem og lese, tenke, veie for og imot, lese litt mer, diskutere med motstandere og meningsfeller og til slutt tvile seg til et standpunkt i saken? Er det ikke akkurat det vi betaler politikere for å gjøre i et representativt demokrati? Vi setter mennesker vi stoler på til å ta informerte beslutninger for oss - og vi innrømmer dem samtidig en god lønn for at de skal jobbe på heltid og ha gode rammevilkår for å gjøre kloke valg.

Og så aksepterer vi at de styrer etter magefølelsen? I flere tilfeller de siste årene har vi faktisk fått beskjed fra talerstolen til den statsråden som mottar utredningene hun selv har bestilt - minutter etter overrekkelsen - at det meste av innholdet aldri vil bli politikk. Det går rett i søpla. Med andre ord: ingen respekt for kunnskap, ingen respekt for faglighet, ingen respekt for kostnader til utvalgsarbeidet, men all mulig respekt for meningsmålinger.

Så kan man spørre seg hvordan den såkalte kunnskapsnasjonen Norge forsvant så til de grader inn i enkelheten? Svaret er vel at langt de fleste av oss er mye enklere enn vi liker å tro, og derfor ikke har så mye imot at våre fremste ikke har noe annet enn overskrifter i hodet og snakker som om de lever av å lage plakater, eller i beste fall formulerer setninger i Twitter-lengde.

En annen forklaring er at vi lever i klikkets og umiddelbarhetens tid - vi vil ha svar med en eneste gang, og det skal formidles så kjekkasaktig at det blir en vinner på nett. Om en ansvarlig politiker velger å vente en uke med å svare, er saken for lengst utdebattert av de uvitende, besluttet og begravet og glemt av mediene.

Selv om vi er enkle, de fleste av oss, synes jeg vi skal minne våre politikere på at de ikke er betalt for å jobbe med å bli gjenvalgt - de er valgt og begunstiget med lønn fordi vi vil at de skal bruke tiden på å sette seg inn i ting vi andre, med andre jobber, ikke rekker, og ta kloke beslutninger basert på et bredt kunnskapsgrunnlag.

Gro sa at alt henger sammen med alt. Det er et enkelt, men godt bilde på hvor komplisert politikk er. Det er svært få saker som har enkle svar. Jeg stiller meg derfor fremst i heiagjengen på saktegående, beleste politikere.

Alle vi som er litt overvektig vet jo at det ofte er forbausende lang avstand mellom hode og mage.