Omtrent slik hører jeg for meg at idémøtet var, da byråd for oppvekst, utdanning og idrett i 2016 bestemte seg for å kjøpe inn 600 splitter nye Microsoft-mobiltelefoner, til 850 kroner (pluss moms) per stykk.

Jeg har alltid latt meg fascinere av slikt, hvordan ren idioti ender opp med å materialisere seg, gjerne gjennom en rekke ledd, før noen voksne roper «Stopp en hal!», tar betenkningstid og får satt en stopper for det.

Elleville og halvsprø ideer kan føre til fruktbare fremskritt og forbedringer, men at en idé er unik og føles innovativ, i kategorien «Hvorfor har ingen tenkt på dette før?», kan også skyldes at tanken heller ikke er spesielt god. Og i denne saken er det ekstra forunderlig.

I over ei uke har iTromsø skrevet om de dramatiske kuttene skolesektoren i kommunen har foran seg. Det er snakk om forestående kutt på rundt 40 millioner kroner, og i verste fall vil dette bety at så mye som 50 lærerstillinger ryker.

I et slikt regnskap er selvsagt ikke en sum på rundt 640 000 kroner direkte avskrekkende, men det er mye penger åkkesom, ikke minst siden det mangler penger fra før. For det var heller ikke slik at Tromsøskolen i 2016 vasset i så mye penger at de ikke ante hvordan de skulle klare å bruke dem opp. Ikke da heller.

Begrunnelsen for å kjøpe inn disse avleggse telefonene (10. desember i fjor kastet Microsoft inn håndkleet, heiste det hvite flagget og sa at de avsluttet all støtte for operativsystemet, noe som innebærer at disse telefonene ikke lenger kan oppdateres, som dermed gjør dem helt ubrukelige) var blant annet at lærerne skulle bli mer tilgjengelig, samt at de skulle anvendes til fraværsføring.

Fire år etterpå kan man slå fast at det teknologiske og økonomiske stuntet var penger ut av vinduet, og at det kunne vært lurt å ta noen ekstra runder på bakrommet før man brettet opp ermene, skrev ut sjekken og bestilte 600 mobiltelefoner, telefoner som bare fire år etterpå er sikret en hedersplass i glass og ramme på teknisk museum.

I dag er alle involverte parter enige i at dette var dumt. Telefonene fungerte ikke engang til det de var kjøpt inn for i 2016, og fire år etterpå er de, om mulig, enda mer ubrukelige. Jeg vil anta mange fortsatt ligger forseglet og uåpnet i sin originale emballasje. Og da sitter man jo igjen med en underliggende følelse at det hele var svært lite gjennomtenkt, og at noen i IT-verdenens indre gemakker har vært forbanna gode på salg og/eller overtalelse.

Hadde det enda vært noe man kunne solgt videre, smeltet om eller laget et stilig kunstverk av. Men dette er 640. 000 kroner man heller kunne kjøpt skoleboller, mandariner eller fyrverkeri for, alternativt donert dem til et skoleprosjekt i et trengende land, der summen ville gitt betydelige løft, fordi hele investeringen er komplett meningsløs. Summen tilsvarer til og med et anstendig årsverk i en lærerstilling.

I en kommune som nå ser seg nødt til å spare penger ved å kutte i innkjøpet av egg til et eldresenter, ser saker som dette svært underlige ut.

Så kan man stille seg spørsmålet om de virkelig var nødt til å kjøpe inn 600 telefoner med én gang, i ett jafs? Kunne man ikke testet én først? Eller to? Med privilegiet å sitte her og være etterpåklok på andres vegne, synes dette krystallklart.

Med dét sagt, er det positivt at kommunen har tenkt på lærerne, og at de gjerne kunne avhjelpe dem med kostnader knyttet til telefonbruk, noe de i dag må legge ut for av egen lomme. Men da hadde det kanskje vært bedre om de tilbød seg å dekke noe av dette, i stedet for å gamble teknologisk og økonomisk med kommunale midler.

Halmstrået får være at hele denne saken i fremtiden kan brukes i undervisningen, både i matematikk og økonomi, så elevene ser og lærer hvordan det ikke skal gjøres. Da ville det ikke vært helt forgjeves.