I mai 2019 sendte Helse Nord ut på høring sin rapport: «Rehabilitering i Nord-Norge. For et likeverdig og mer forutsigbart rehabiliteringstilbud». Rapporten ble laget fordi det har vist seg vanskelig å få til sømløse rehabiliteringsforløp siden både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har følgende utfordringer som må løses i samarbeid dem imellom:
Mangelfull og usystematisk koordinering av pasientforløpene
Utydelige ansvarsforhold
Generelt mangel på ressurser
Mangel på spesialiserte tverrfaglige team
Fravær av individuell plan
Kurbadet vil ta imot utskrivningsklare pasienter fra UNN – forslaget avvises av kommunen
Konsekvensen av disse problemene er både at det samlede tilbudet av rehabiliteringstjenester blir dårligere, og at pasienter/brukere og mange av fagpersonellet ikke engang kjenner til «egne» tilbud.
Tromsø kommune har over lang tid forsøkt å bygge seg ut av sine problemer innen helsesektoren. Så langt har kommunen ikke lyktes. Dette skyldes sikkert flere forhold, men en disharmoni mellom generelt store planer og en begrenset økonomi synes å ligge i bunnen. Kommunen har vært innom Mellomveien, Seminaret, og nå Helsehuset.
Etter en kostbar rehabilitering ble Mellomveien gjort om til rehabilitering for rus. Seminaret, og nå Helsehuset er fylt opp med langtidsbrukere, og man er nå i ferd med å gå tilbake til dobbeltrom for å skvise noen flere inn. I tillegg har kommunen forsøkt å spare penger gjennom nedleggelse av allerede eksisterende plasser på Kvaløysletta sykehjem, og ved å begrense tilbudet til funksjonshemmede (jfr. Debatt, Nordlys 22.01.2020). Per i dag synes ikke Tromsø kommune å være i stand til å løse sin del av utfordringene i Helse Nord sin rapport.
Private aktører startet tilbud innen rehabilitering lenge før dette var et prioritert område i det offentlige helsevesen. De private rehabiliteringsinstitusjonene står i dag for ca. 65% av volumet innen spesialisert, døgnbasert rehabilitering i Helse Nord. Kurbadet har avtale med Helse Nord om å yte spesifiserte tilbud innen rehabilitering, og vi er derfor en viktig del av spesialisthelsetjenesten innen rehabilitering.
Kurbadets tilbud til Tromsø kommune om rehabiliteringssenger for utskrivningsklare pasienter fra UNN er et forsøk på bedre utnyttelse av de eksisterende ressurser for å unngå at pasienter som er ferdig behandlet på UNN unødig blir kasus for sykehjem. Det er velkjent at rehabilitering av god kvalitet ofte er avgjørende for å gjenvinne og opprettholde funksjon og aktivitet, og for å sikre den enkeltes deltakelse i samfunnet, med derav følgende bedre livskvalitet. Tidlig intervensjon er nødvendig for å bremse behovet for kostnadskrevende behandling og pleie i sykehus eller sykehjem. For eldre er dette spesielt viktig da komplikasjoner ved sengeleie er alvorlig og ofte medfører flere følgesykdommer.
Kurbadet gjennomførte en slik langtidsavtale med Tromsø kommune i 2013-2015. Til sammen tok vi imot 72 ferdigbehandlede pasienter fra UNN og rehabiliterte 64 av dem, eller 89%, tilbake til hjemmet. Det er helt korrekt at kurbadet ikke tar imot pasienter uten rehabiliteringspotensiale til «langtidsopphold» fordi det ville ødelagt institusjonen som rehabiliteringsinstitusjon og vi hadde havnet i samme uføre som kommunens institusjoner.
Men vi har vanskelig for å tro at ingen av pasientene fra Tromsø kommune som til enhver tid ligger ferdigbehandlet på UNN, har rehabiliteringspotensiale, og derfor kun venter på sykehjemsplass. Oppholdene ved Kurbadet i 2013-2015 strakk seg opp mot 2 måneder for pasienter som ble rehabilitert til hjemmet. Det er derfor uforståelig for oss at Tromsø kommune ikke vil «ta imot hjelp fra private»:
Det koster kommunen mindre enn de i dag betaler for ferdigbehandlede pasienter på UNN
En stor del av disse pasientene vil sannsynligvis ikke ha behov for sykehjem etter rehabilitering
Senger på UNN blir frigjort for pasienter som i dag venter i kø
Vi vil sammen oppnå bedre og mer sømløse pasientforløp innen rehabilitering, i tråd med departementets intensjon
I så måte kan kommunens motvilje mot «de private» oppfattes som et angrep på muligheten for å få til bedre tilbud og sømløse pasientforløp innen rehabilitering. Det er også grunn til å stille spørsmål om hvorvidt kommunen i denne saken tramper på lovbestemte rettigheter til mennesker som ofte selv ikke er i stand til å fronte disse rettighetene (jfr. Debatt, Nordlys 31.01.2020).
For en del år siden ble min bestefar operert på UNN. Operasjonen var vellykket. UNN gjorde en meget god jobb, men fordi de ikke kunne tilby ham rehabilitering, og han kunne i denne fasen ikke klare seg alene hjemme, ville de søke han til sykehjem i kommunen. Det betydde venteliste. Vi visste at et sykehjem ikke er stedet for rehabilitering. De er gode på pleie og hjelp. Dersom han først ble overført, så ville han høyst sannsynlig bli sykehjemspasient permanent. Vi fikk ham derfor i stedet overført til kurbadet hvor han gjennomgikk rehabilitering slik at han kunne utskrives tilbake til hjemmet. Han fortsatte å bo hjemme i mange år etter dette.
Kurbadet har i god tro gitt Tromsø kommune et tilbud for å hjelpe mennesker som gjerne vil komme hjem igjen og klare seg selv etter en sykdom som har satt dem tilbake. Vi har selvfølgelig intet imot at kommunen gjør denne jobben selv, dersom de har mulighet til det. Vi håper kun at disse menneskene får den hjelp de har krav på, og at de ikke ender opp som kasteballer i et politisk spill.