Det sies at dagens unge mennesker ikke lenger ønsker seg en bil. De fleste ser for seg å bo i urbane strøk der de reiser kollektivt til vanlig og, i den grad et bilbehov skulle dukke opp, låner en bil gjennom en bildelingsordning. På den måten får man ned personlig forbruk, og øker utnyttelsesgraden av hver produserte bil. Miljøtenkning på sitt aller beste.

Det er altså framveksten av digitale tjenester som muliggjør det vi gjerne omtaler som delingsøkonomien, hvor et av formålene er at man gjør det mulig å ta i bruk eiendeler som ikke er i bruk hele tiden. Dette skaper nye forretningsmodeller der privatpersoner, gjennom å registrere seg som bruker av for eksempel en app på mobilen, knyttes sammen i nettverk som gjør det mulig å kjøpe og selge eller bytte tjenester uten å veien om et selskap.

Teknologien som utvikles for delingsøkonomien ses ofte på som en muliggjører av et annet ord i tiden - sirkulærøkonomien, hvor det bærende element er å få ned bruken av naturressurser gjennom økt gjenbruk og resirkulering, hvor man etter hvert ønsker å omdanne synet på avfall til å utelukkende være en ressurs, ikke noe som skal bæres i fjæra og skylles i havet. Avfalls- og gjenvinningsindustrien er fortsatt de største aktørene, men teknologien frambringer stadig nye.

Sirkulærøkonomi er gode greier. Delingsøkonomi for så vidt også, forutsatt at det ikke ender i skattefritt overskudd til Silicon Valley, som stadig er en utfordring. Utfordringen for meg, imidlertid, er at jeg så elendig til å dele. Eller, jeg er egentlig helt ok på å dele, ting er ting, jeg gråter overhodet ikke om øksa kommer tilbake litt sløvere, det er bare kjekt å kunne hjelpe.

Men saken er at når jeg selv skal bruke et verktøy, så vil jeg at det bare skal henge der, på plassen sin, jeg skal da ikke inn på noen app og lure på om det er der, i en slags verktøypool. Tenk om noen andre bruker den samtidig som meg, da må jeg sette meg og vente til de er ferdige, og når er det, liksom? Når jeg skal drille, så skal jeg drille. Har ikke tid til å vente. Sånn funker hodet, per i dag.

Nå brukte jeg kanskje et dårlig eksempel, drille gjør man jo hele tiden, så det kan man ikke drive å bytte på. Men det kunne jo hende at den kompressoren, som jeg og far min har to av, selv om vi har hytte like i nærheten av hverandre, kunne vært delt på? Eller kanskje ikke, hva om han en dag kommer til å måtte sandblåse noe greier samtidig som jeg driver og lister med spikerpistolen? Da er hundreogett ute, som det heter, rett på byggevaren og kjøpe egen.

Enda verre ser jeg for meg at det skulle blitt om jeg noen gang må tvinges inn i en bildeleordning. Jeg vet at det allerede finnes, og at det allerede er noen som trives med det, men det er likevel science fiction for meg. Bilen er jo for det første en forlengelse av meg selv, det er litt vanskelig å forstå, jeg vet det, men det er bare slik. Den definerer meg, på et vis. Å erstatte denne delen av livet mitt med en kjønnsløs lånebil, blir som å kle en parkdress på en latinsk førsteelsker.

For det andre er jo bilen vårt aller fremste frihetssymbol, det har det vært i nesten et århundre, helt siden den ble allemannseie. Den som eier sin egen bil er fri til å være hvor hen vil, når hen vil. Den som er medlem av en bildeleordning er kanskje fri til å være hvor hen vil, når hen vil. Det kommer an på om det er tilgjengelige biler ledig akkurat nå, og hvor lenge. Med andre ord, adjø frihet.

Men likevel altså, folkens, selv om det koster langt mer enn det smaker, akkurat nå, dette er for framtida: Nå må jeg og alle andre fossile idioter faktisk bare innse at tida er her, nå er det ingen bønn lenger, nå fins det ikke unnskyldning lenger for å kjøpe kompressorer og oljefiltertenger som det passer, verdens ressursgrunnlag skriker etter måtehold og hjerner som innehar den nødvendige omstillingsevne.

Vi må gå fra mitt til vårt. Vi må muligens planlegge litt bedre, og vi må tåle å vente. Vi må akseptere at vi ikke bare står i et forhold til de rundt oss, vi er til og med noen ganger avhengig av hverandre. Dette blir særlig utfordrende for oss nordmenn, for vår høyeste verdi og vårt aller mest typiske karaktertrekk er visstnok uavhengighet, som det framkommer av Harald Eias myteknusing på NRK for tiden. Han sier rett og slett at vi er hyper-individualister.

Det gir litt å tenke på for de som i utlandet går og slår rundt seg med myten om det at norskeste som fins er dugnad. Dugnad fins fortsatt i Norge, noen rester her og der, men mye tyder på at det er mer unorsk enn norsk. Sorry, altså.

Jeg tenker at vi må snu motsetningen som eksisterer mellom behovet for mer kollektivitet og det sterke norske behovet for uavhengighet og individualisme. Det trenger ikke å være en motsetning, om vi bare setter samfunnsutviklingen i perspektiv. For alternativet til det bærekraftige samfunnet som økt kollektivisme fører til, er det totale sammenbrudd, det komplette kaos, og fullstendig og evig fravær av enhver form for uavhengighet og individualisme.

Derfor, for den som elsker friheten; veien til fortsatt frihet ligger i økt samarbeid. Det er bare å finne seg en app, ta bilde av kjøttkverna og håndoverfresen og tilby det til verden. Slapp av, det kommer tilbake, og du skal helt sikkert ikke bruke det i mellomtiden. Helt sikkert.