Debatt:

Kjøp rehabiliteringsplasser hos private!

Vil få et bedre tilbud enn som «utskrivingsventende» på sykehuset.
meninger

Som et bidrag til å avlaste Tromsø kommune i deres bestrebelser på å få ned antallet ferdigbehandlede pasienter ved UNN HF tilbydde Skibotn Helse og Rehabilitering (SHR) rehabiliteringsplasser ved denne institusjonen. Vi mener dette både vil gi et svært godt faglig tilbud til pasienter med et rehabiliteringspotensial, og til en lavere kostnad enn om pasientene blir liggende på UNN. I tillegg vil det bidra til å frigjøre kapasitet på sykehuset.

Tilgang på gode helsetjenester opptar mange, og etter at vi sendte tilbudet til kommunen har det pågått en debatt blant annet gjennom media. Gjennom denne debatten har det framkommet behov for å rette opp noen faktafeil og misforståelser. Vi ønsker med dette å presisere bakgrunnen for vårt tilbud til kommunen, og hvilke premisser dette bygger på.


Kommunen leier helsebygg for 63 millioner i året

Mens seks av kommunens helsebygg står helt eller delvis tomme, har kommunen 23 leiekontrakter med eksterne leverandører.


Det er riktig at SHR tilbyr rehabiliteringsplasser og ikke langtidsplasser. SHR har avtale med Helse Nord om spesialisert rehabilitering for pasienter med hjertesykdom, lungesykdom og overvektsrelatert livsstilsykdom. Det har vi gjort i cirka 30 år, og har høyt kompetent personell dedikert for å jobbe med rehabilitering. I 2019 valgte Helse Nord å redusere sitt kjøp av plasser hos alle rehabiliteringsinstitusjonene i regionen noe. Det har ført til at vi har ledig kapasitet og derfor kan tilby disse plassene til Tromsø kommune.

De pasientene som ligger på UNN og venter på en institusjonsplass i Tromsø kommune har ulike diagnoser og årsaker til at de både fra UNN sin side og fra Tildelingskontoret i Tromsø kommune sin side er definert til å ha et behov for langtidsplass i sykehjem. Tromsø kommune og UNN sitter nærmest til å gjøre disse vurderingene på individuell basis. Vi bestrider ikke den vurderingen, men basert på lang erfaring mener vi det er rimelig å anta at en del av disse pasientene ville hatt stort faglig utbytte av aktiv rehabilitering, og at det påfølgende behovet for langtidsplass ville reduseres/bortfalle. Det vil i så fall både gi en helsegevinst for den enkelte, og samtidig spare kommunen for betydelige merkostnader.


Kommunen vil ikke kjøpe helsetjenester av private aktører for å ta unna køen på UNN

Flere private aktører tilbyr kommunen å ta unna utskrivingsklare pasienter fra UNN, men kommunen er ikke interessert.


I kommunikasjonen rundt tilbudet til disse pasientene unnlates vesentlige forhold. For det første har Tromsø kommune i all sin kommunikasjon og planer for en økende eldre befolkning med mere sammensatte lidelser uttrykt at de skal satse på hjemmebaserte tjenester, forebygging og rehabilitering for at folk skal kunne bo lengst mulig hjemme. En effekt av det er bl.a. at presset på langtidsplasser i sykehjem skal reduseres. Da blir det vanskelig å akseptere at man ved å unnlate å tilby noen av de som ligger på UNN en mulighet for spesialisert rehabilitering kan minske presset på langtidsplasser. Et slikt rehabiliteringsopphold kan føre til at noen heller komme tilbake til eget hjem etter noen ukers opphold hos oss enn å flytte på sykehjem. Vi viser her også til direktør Synne Chadwicks innlegg for noen dager siden der Kurbadet rehabiliterte 68 av 72 ferdigbehandlede pasienter de tok imot forrige gang Tromsø kommune kjøpte slike plasser hos dem.

Det viser med all tydelighet at rehabilitering nytter dersom man har ressurser og muligheter til å gi det til disse pasientene. Og det handler i aller høyeste grad om hva som er brukernes beste. Hvis man ser saken fra pasientens og de pårørendes side så er vi rimelig sikker på at de fleste av de som ligger på UNN føler på en usikkerhet og en lite tilfredsstillende situasjon. Mange ligger på hektiske sykehusavdelinger der fokuset for de ansatte er på andre pasienter som kommer inn enten med akutt sykdom eller for planlagt operasjon. Da er det ofte liten tid til disse pasientene som ligger på et slags «venterom» på avdelingen og trenger mye pleie og omsorg. Det er da lett at disse ikke får bedret sin funksjon, men har fallende funksjon – nettopp fordi de tilbys lite rehabilitering og fordi de sannsynligvis kjenner på en avmakt og motløshet over ikke å vite hvor de skal videre og når. Dette fremmer ikke muligheten for å komme seg etter den sykdom eller ulykke de har vært utsatt for - snarere tvert imot.

Vår holdning er derfor at det vil være til disse pasientenes beste å få et tilbud om rehabilitering som øker sjansen for en bedret funksjon etter utskriving fra sykehus, samtidig som det sparer kommunen for betydelige kostnader. Skulle det likevel vise seg at rehabiliteringspotensialet for enkelte ikke var tilstede, så har de i alle fall fått et mer aktivt og tilrettelagt opphold de ukene de venter på langtidsplass enn de vil få som «utskrivingsventende» på en sykehusavdeling.