Harald Eia er tilbake på NRK med sitt populærvitenskapelige underholdningsprogram «Sånn er Norge». Humoristen og sosiologen Eia går løs på vårt eget selvbilde bevæpnet med statistikk og all verdens spørreundersøkelser, krydret med fun facts og anekdoter, akkurat som forbildene hans i britisk kringkasting.

Ronny Bratten Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Flere av faktaene som blir presentert er unektelig interessante. Hva er typisk norsk? Tradisjonelt liker vi å fremstille oss som hardtarbeidende, nøysomme kollektivister – slik vår europeisk-lutheranske arv skulle tilsi.

Men nei. Vi er verken spesielt arbeidsomme eller påholdne lenger: Veiene flommer over av millionbiler med og uten elektrisk kraft, og annethvert hus pusses opp hvert femte år av underbetalte østeuropeere med hjemmelagde fagbrev.

Nei, sier Eia: Vi er overhodet ikke kollektivister. Det som først og fremst kjennetegner nordmenn er at vi er hyper-individualister.

Først tenkte jeg at moromannen Eia drev ap med oss, men etter hvert som jeg reflekterte over det, innså jeg at mannen har helt rett. Det er for lengst slutt på tiden da vi marsjerte i flokk og fulgte offentlige råd og vink i minste detalj. Kronprins Harald fikk gifte seg borgerlig i 1968, vi takka nei til EU i 1972 og etterpå flommet oljerikdommen over landet som en kullsvart syndflod. Vi ble aldri de samme igjen.

Kanskje var vi ikke så forferdelig konforme og opptatt av å trekke i samme retning i gamle dager heller? I en kjent sak fra etterkrigstiden, blir vi ført tilbake til bilrasjoneringens Norge: Staten bestemte at landets befolkning ikke skulle ta seg råd til økonomisk tull som å kjøpe nye biler, med mindre det dreide seg om små, rare kjøretøy som vi byttet mot fisk fra Øst-Europa. En sovjetisk Pobeda eller en polsk Warszawa – vær så god! Men hvis du ville ha et amerikanske dollarglis, måtte man ha en bedre begrunnelse enn at man «hadde lyst på en».

Hvis man for eksempel kunne vise til et nyttebehov som samfunnet ville nyte godt av, kunne det alltids gis dispensasjon, og da eieren av det lokale begravelsesbyrået søkte om å kjøpe en ny, diger amerikansk stasjonsvogn, fikk han ønsket innvilget. Kuriøst nok valgte ikke begravelsesagenten en sort bil, men derimot en glinsende amerikaner i fargen «glacier blue» – isblått.

Da bygdefolket la merke til at den gamle likvogna fortsatt var i drift, mens den nyanskafne vogna cruiset bekymringsløst rundt, fikk den stolte eier beskjed om å lakkere kjerra svart. Saken gikk helt til Høyesterett, som ikke hadde sympati for begravelsesbyrå-innehaveren. I ettertid kan vi sikkert være enig i at en likbil ikke bør være lyseblå. Samtidig er det vanskelig å unngå å trekke på smilebåndet av evnen og viljen som ble lagt i å forsøke å omgå et kvelende regelverk.

Tenker vi på mytologien vår, er det ikke først og fremst de hardtarbeidende eller fysisk overlegne heltene vi hører mest om. Den mest populære skikkelsen i norske folkeeventyr er Askeladden, en latsekk av dimensjoner, som i stedet for å hjelpe far i skogen satt inne hele året og rotet i grua, noe som sikkert var behagelig, men like fullt en noe underlig forberedelse til et liv som rik og berømt. Askeladdens fremste personlige egenskaper var å være ekstremt god til å krangle, lure pene jenter til tvangsekteskap og å narre skogstroll til utstrakt selvskading. Et naturlig forbilde, der altså.

Kanskje er det den norske individualismen som har gjort at Norge elsker rikinger, eller i det minste rikinger som skiller seg bitte litt ut. Ingen bryr seg om en anonym milliardær med nøytral dress og et par hus i Frankrike, men straks en fyr med kroner på kistebunnen surrer rundt med et oppsiktsvekkende hodeplagg eller uten sokker i skoene, er populariteten sikret og folkets evige beundring forseglet.

Vi identifiserer oss som kjent ikke først og fremst med lagspillerne, men de som går sine egne veier. Jo da, han var en fin fyr, Oddvar Brå, og det var artig med den staven som brakk. Men han stilte seg ikke i målområdet og erklærte sin egen storhet, slik som Petter Northug, og ikke lot han seg avbilde på stevnemøte med fotomodeller heller.

Vår frihetsdyrkelse har unektelig også noen negative sider. Over hele verden opererer flyselskaper med strenge begrensninger på bagasje, hvor det koster ekstra å trekke med seg kofferter inn i kabinen. Nå har også vårt eget lavprisselskap Norwegian innført lignende begrensninger, og reaksjonene lot forutsigbart nok ikke vente på seg.

Illsinte nordmenn kunne ikke fatte og begripe at det ikke skulle være mulig å få med seg fire kofferter, to ryggsekker, en moped og et spisestuemøblement i håndbagasjen lenger. Hvem bryr seg om å lese vilkårene på billetten? Uansett må det da være mulig å gjøre et unntak? Det vil si, de fleste mener unntak bør unngås – så lenge det ikke gjelder dem selv.

Dette livssynet er vanligvis uhyre synlig i trafikken, hvor forbausende mange inntar en overraskende anarkistisk holdning til prinsipper og regler. Finnes det mer enn et felt i hver retning, kan du ta cyanid på at en ganske stor andel bilister tenker «i dag gir jeg pokker i den kjedelige høyrefila, det er artigere å ligge her til venstre for en gangs skyld».

Den samme djevelske likegyldigheten ovenfor andre menneskers behov, med tilhørende forakt for fellesskapsregler, finner vi også hos syklistene. Ser du mer enn en fyr som har plassert en lycrakledd bakdel på en sykkel som kunne finansiert en treukers fyllekule i København, kan man med sikkerhet slå fast at noen av disse ikke kommer til å vise den minste interesse av å sykle på fortauer eller sykkelstier.

Hvorfor drømmen er å sykle som en desperado mellom biler og semitrailere, i stedet for å senke tempoet og fokusere på å komme levende hjem, er ikke godt å si, men i fjor ble faktisk en syklist dømt for å insistere på å sykle i kollektivfeltet på Mosseveien. Hovedpersonen selv nektet å godta et forelegg for å forstyrre trafikken, selv om han hadde forhindret busser og biler i å komme fram midt i rushtida. «Jeg er veldig kranglete», medga syklisten i en samtale med Aftenposten, uten at han kunne se å ha opptrådt klanderverdig. Det måtte da være mulig å gjøre et unntak – bare for han.

I vår egen by, finner vi de samme typene i lysløypa; både blant dem som går på ski og hater fotgjengere, og de som går til fots og hater skigåere. For skifolket er selv det mest forsiktige forsøk på å bruke apostlenes hester i lysløypa en dyp fornærmelse som ødelegger forberedelsen til årets guttetur til Marcialonga, mens de som tar seg fram med støvler og sko, ikke kan tenke seg at det er irriterende om skisporene blir tråkket flate. Man gjør jo som man vil – ikke hva som er best for fellesskapet.

Og har man ikke en annen måte å være spesiell på, kan man alltids slå i bordet med en matallergi. Ingenting sier «individualist» så tydelig som en egendiagnostisert laktoseintoleranse eller et snev av tarmkrøll ved lukten av gluten. Hoteller holder på å knele av andelen gjester som krever spesialdiett. Pussig nok gjelder det hovedsakelig personer med høyere utdannelse, skal vi tro kokken Inge Johnsen i Trondheim. I et intervju med NRK Trøndelag, presenterte Johnsen følgende hjertesukk:

«Har vi 100 rørleggere på julebord, er det kanskje én med allergi. Og han er virkelig allergisk. Har vi 100 gjester med høyere utdanning, er det kanskje 30 med allergi. Men likevel kan de spise fløtepuddingen til dessert.»

For å parafrasere de engelske humorlegendene Monty Python: Vi er alle individualister, unntatt meg.