Trøndelag Høyre, Vestland Høyre, Vestfold og Telemark Høyre og Viken Høyre stemte i helgen ja til å konsekvensutrede oljevirksomhet i de omstridte havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe).
Dette fikk den nyslåtte distriktsministeren Linda Hofstad Helleland til å dra ytterligere på. Hun kunne begrenset seg til å uttrykke en personlig glede for vedtaket, om det er aldri så symbolsk, og aldri så bakstreversk, at dette er noe hun også er enig i. I stedet kastet hun etterrettelighet og fakta på havet og klinte til med betydelig kraftigere lut.
«Et ja til vern av LoVeSe vil føre til at titusenvis av distriktsarbeidsplasser forsvinner ut av landet. Dette gir en klar og tydelig retning for Høyres vei videre, som vil vektlegge arbeidsplasser og vår felles velferd», skrev Helleland i en pressemelding hun sendte til NTB, som er gjengitt i en rekke medier mandag. Det var altså ikke noe sagt i en mild og spontan rus på en intern fest, men en uttalelse sendt skriftlig ut for offentlig spredning.
Her er det så mye å ta tak i. Det ene er at hun selv representerer en regjering som selv har sørget for midlertidig vern av LoVeSe, helt siden de kom inn i maktens korridorer for seks og et halvt år siden. At hun dermed indirekte sparker både seg selv og sine regjeringskolleger i skinnleggen, later ikke til å legge noen demper på entusiasmen.
Siden det heller ikke er, eller noen gang har vært, noen kommersiell oljevirksomhet i de aktuelle områdene, skulle man ta for gitt at hele regionen var avfolket for lengst, og at de få som var igjen gikk for lut og kaldt vann, og med en mulig petroleumsindustri i de kommende årene som eneste halmstrå for videre eksistens i regionen.
Timingen kunne ikke vært verre, med et nylig avfyrt startskudd for årets skreifiske, som direkte og indirekte sysselsetter tusenvis av folk og får hver en holme og avkrok til å strutte av både optimisme og næringsvirksomhet, med en fornybar matressurs som har vært der lenge før noen ante hva petroleum var for noe, og som har plassert Norge på kartet gjennom alle tider.
Den største og aller siste livskraftige, enn si bærekraftige, torskestammen gyter rett utenfor kysten der, hvert eneste år. Det er der nye generasjoner torsk bokstavelig talt fødes, år etter år. Om våren gyter silda der, den feite og næringsrike fisken som har fått tilnavnet «havets sølv». Og i samme område er det enorme forekomster av breiflabb og steinbit, hyse, uer og sei, samt et yrende liv av utallige sjøpattedyr og sjøfugler.
Naturomgivelsene, der de spisse fjellene, som ser ut som de er skapt i rent raseri, stuper rett ned i det næringsrike og rene havet, er så drøyt spektakulære og unike at folk valfarter hit fra hele jordkloden. Og alt dette vet lokalbefolkningen å livnære seg av, i et sinnrikt og variert villnis av næringer og privat initiativ.
Det er denne standhaftige, optimistiske og driftige gjengen som nå får servert løgnen fra en statsråd i den sittende regjeringen om at et fortsatt vern, altså at om de fortsetter som det suksessfylt har vært gjort siden tidlig vikingtid, vil det være en direkte trussel mot arbeidsplassene deres. Ikke noen få, noen hundre eller noen tusen arbeidsplasser, men høydramatiske «titusenvis av distriktsarbeidsplasser».
At en distriktsminister avdekker en så hamrende vill kunnskapsløshet for distriktene, altså det feltet hun selv er satt til å jobbe med, er dessverre ikke bare komisk, men også svært urovekkende. Hvis det ikke skyldes kunnskapsløshet, er det ren og skjær løgn hun serverer for åpen scene. Jeg vet sannelig ikke hva jeg synes er verst.
Helleland skal selvsagt få være en utilslørt tilhenger av seismikkskyting, oljeboring og å utsette et av verdenshavenes største matfat for fornybare matressurser med kortsiktige eksperimenter. Hun om det. Men da får hun holde seg til sannheten, og dessuten legge unna spekulativ skremselspropaganda som ikke har rotfeste i virkeligheten.
Det kan også være verdt å minne om den vanvittige mengden arbeidsplasser Johan Castberg-feltet skulle skape for lokalbefolkningen rundt Nordkapp. I 2013 lovet det som da het Statoil at oljen skulle føres i land og gi masse arbeidsplasser både på den planlagte terminalen, og hos det øvrige næringsliv.
Før jul ble det klart at det som nå heter Equinor ikke kommer til å sende oljen fra feltet i land likevel. Slikt legges merke til i nord, og det står i sterk kontrast til trusler om tap av titusenvis av imaginære arbeidsplasser, der det attpåtil er masse og livskraftig næringsvirksomhet fra før.
Det er tydelig at krefter i Høyre kjenner angsten fra svake meningsmålinger, mens et petrohissig Frp i fri utbryterflyt soper inn stemmene deres, og Senterpartiet drar smilende rundt i distriktene og fyrer opp aggressiviteten mot sentralmakta. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette er stressende. Men da er neppe villedning og løgner veien å gå for å få toget, enn si de førerløse trailerne, tilbake på skinner.
Folk i Lofoten, Vesterålen og Senja har vært ute ei vinternatt før. Og de liker verken å bli fremstilt som fortapte eller å bli løyet til. Ikke de heller.