Skytebanesaken har vært en merkelig sak i kommunen på flere plan. Administrasjonens neglisjering av sitt eget utvalgs vurderinger, administrasjonens neglisjering av de standpunkt politikerne har gitt uttrykk for, avtaleforhandlinger om grunnerverv før lokalisering er avklart og det faktum at bomiljøet er fullstendig neglisjert.

Inntil nå.

Omsider synes denne sak å være kommet inn på riktig spor. Endelig avklaring på dette får vi når Byutvikling og formannskapet behandler saken i neste uke og følges opp av kommunestyret senere i februar. Men vi har altså opplevd avvik mellom innstilling og vedtak tidligere, slik at det er grunn til å minne om hovedsynspunktene i saken før beslutningsprosessen begynner.

Administrasjonens forslag til plassering av skytebaneanlegg i Kjoselvdalen. Politikerne så problemet med at skytebane og boligmiljø er en dårlig kombinasjon. De besluttet derfor i stedet å nedsette et utvalg som skulle vurder den mest gunstige plassering av et anlegg; underforstått når Kjoselvdalen ikke var egnet.

Forsvaret har lagt ned sin virksomhet i Kjoselvdalen. I det skjulte tilbød forsvaret kommunen på kjøpe arealet, for videresalg til skytterlaget! Administrasjonen foreslo at kommunen skulle kjøpe eiendommen og selge den videre til Skytterlaget.

Formannskapet så imidlertid galskapen i dette. De vedtok riktignok den 7. januar at kommunen skulle melde sin interesse for slikt kjøp. Men et videresalg til skytterlaget skulle avventes inntil utvalgets vurdering forelå.

Utvalgets vurdering kom like etterpå.

Det pågår vist nå kontraktarbeid mellom kommunen og forsvaret. Kommune har laget forslag til kontrakt om skytterlagets kjøp av eiendommen. Dette til tross for at det ikke er bestemt hvor anlegget skal ligge.

Saken skal som nevnt behandles i Byutviklingskomiteen den 11. februar og senere i bystyret. Derfor er det viktig nå å gjøre de besluttende myndigheter oppmerksomme på følgende:

Først det åpenbare; det er hensynet til bomiljøet som bør være det viktigste moment i saken. Utvalgets primære forslag ivaretar dette både når det gjelder sted og ikke minst at alt skjer på ett område. Dernest må også interessene til skyttervesenet som én enhet legges vekt på.

Utvalgets hensikt med utredningen å finne en lokalisering hvor skytterlagene kan etablere en moderne og miljøriktig arene, som skal kunne brukes av alle skytteraktiviterer og også for å arrangere nasjonale og regionale stevner. Dette er etter min menig et godt utgangspunkt for utvalgets vurdering. Som utgangspunkt hadde tidligere utredning av ca. 20 lokaliteter.

– Mange typer aktiviteter

Anlegget skal kunne brukes til leirdueskyting, skyting mot «løpende elg», 100 og 200 meter riflebaner, 25 og 50 meter pistolbane, og ikke minst Heimevernets mangesidige virksomheter. Med en så mangesidig virksomhet er det ekstra viktig å finne en sted som ivaretar alle hensyn på beste måte. Dette setter krav til terreng og hvilke andre aktiviteter som befinner seg i områdene.

– Unngå konflikter, støy og sikkerhet

Som kriterier for sin vurdering har utvalget lagt vekt på å finne et sted med minst mulig konflikter med nærmiljøet. Videre legger utvalget vekt på at området må ivareta sikkerheten å beste måte. Disse hensyn ivaretar både nærmiljøets og brukernes interesser.

– Lokale og regionale interesse

Plasseringen bør etter utvalgets mening ta hensyn til avstand både fra Tromsø og for de regionale virksomheter særlig i Midt-Troms. På den måten kan anlegget ivareta både interessene lokalt og regionalt for felles nytte.

Med disse sentrale og fornuftige kriterier hadde utvalget i utgangspunktet tenkt å beskrive 3 eller 4 alternativer som politikerne kunne vurdere opp mot hverandre. Utvalget fant imidlertid at fordelene med Ramfjordmoen er så store at de ikke fant det hensiktsmessig å beskrive de øvrige alternativer.

Det er nå vurdert over 20 ulike plasseringer. Når et utvalg bestående av politikere, representanter fra viltnemnda, skyttervesenet, jeger- og fiskeforening, skytterlaget, pistolklubben og Heimevernet enstemmig kommer fram til en slik klar konklusjon, må politikerne legge dette til grunn.

For politikeren må det også være hyggelig å lese at utvalget legger vekt på at denne lokalitet ikke skaper problem i forhold til bomiljø. Dette harmonerer godt med det politikerne tidligere har gitt uttrykk for i denne prosess.

Som en alternativ løsning beskriver utvalget en oppsplitting av aktivitetene på flere områder. Det er en kortsiktig og lettvint tanke som gjør at flere miljøer blir skadelidende, flere tvister med lokalmiljøene, flere grunnerverv og reguleringer, og som vil føre til at politikerne og skytterne ufrivillig gjør felles sak mot befolkningen, uten at deres felles interesser blir ivaretatt.

Jeg føler meg derfor ganske trygg på at politikerne ser de problemer en slik ordning vil føre til og at de derfor velger den løsning som utvalget så klart går inn for.