Den gordiske knute er et uttrykk for alt det en ikke får til her i verden, men som likevel kan løses raskt med et enkelt grep.

Hærføreren Aleksander den store som en gang reiste forbi landsbyen Frygia i Lilleasia i 334 f.kr, ble også stilt overfor denne knuten. Sagnet sa den gang at den som løste opp knuten også skulle få herredømmet over Asia.

Altså sies det at det som ser ut til å være for komplisert og tilsynelatende umulig å gjennomføre, kan bli litt av en opptur om det bare blir gjort på den rette måten. Aleksander den store lot seg, den gang, ikke be to ganger, han tok sverdet sitt og hogg knuten tvers over for å løse oppgaven en gang for alle.

Livet rundt oss er fullt av slike knuter. Folk sliter med tilsynelatende umulige oppgaver til stadighet. Folk og også politikere har alle tilsynelatende endeløse rekker av slike utfordringer.

For det er «utfordringer» det heter i vår tillærte nytale nå. Det heter i hvert fall ikke «problemer» som bare signaliserer at en selv er problemorientert og ikke leter etter løsninger slik en bør i vårt fremoverlente og konfliktløsende univers.

I dag preges lille Tromsø kommune også av slike stygge og uløselige knuter på mange områder.

Nå marsjerer for eksempel de eldre og vennene deres. Solidariteten har tatt over Kvaløysletta sykehjem og krever at dette ikke kan røres hvis det bare berører en eneste sykehjemsplass. Dessuten må kommunens skoler for all del ikke svekkes.

Antall stillinger må være der for at ikke neste generasjon unger skal havne på skråplanet og gå til grunne. Nå er også Barnevernet i en slags krise her i byen. Dette kunne vi lese om i avisene. Jeg forstår nå at det er et mirakel at det går så bra som det tross alt gjør.

Brannvesenet er sulteforet og pengene til 110-sentralen skulle ha vært kommet helt andre steder ifra i det store kommunebudsjettet på om lag seks milliarder. Totalbeløpet er så svimlende stort at vi innbiller oss at det er flust med penger til alt og alle, men det stemmer bare ikke.

Politikerne har ikke mer enn skarve 3–400 millioner kroner å bruke til alt vi venter oss av goder fremover. Resten er bundet opp av statlige føringer for lovbestemte systemer som kommer foran alt.

Alle driftsområder i kommunen kommer nå ut i lokalpressen med sine bekymringer. Nå har økonomikrisen spist seg inn på lovbestemte oppgaver også. Så ødelagt er økonomien at også revisjonen har oppdaget det og retter flengende kritikk mot de økonomiske prosessene.

Nå har en også begynt å rugge på de største steinene i økonomiplanen. Det er helse- og omsorg og skole. Da begir man seg inn på et forbudt område i økonomiforvaltninga vår. Her er det økonomisk blautmyr hvor det skal lite til før en synker ned til halsen.

Usikkerheten har også trådt inn i det politiske miljøet, hvor en fra før ikke hadde spesielt greie på økonomi. Selv partiet Høyre som tidligere ikke ville høre snakk om å bevare eiendomsskatten, innrømmer nå at den ikke kan røres i denne perioden.

Vil dette hjelpe? Nei, det vil det slett ikke. Kommunen er fortsatt skjev med flere hundre millioner og må treffe tiltak av gordiske dimensjoner for å rette dette opp. Noen må nå dra sverdet ut av sliren og hogge over denne knuten slik at den løser seg opp.

Det er ikke noe nytt i dette. Alle organisasjoner må igjennom slike tiltak hele tiden. Effektivisering og jakten på bedre resultater ligger i bunnen for alle som vil drifte en organisasjon. I vår kommune fins det nesten syv tusen ansatte av varierende stillingsbrøker og smerten er til å ta og føle på.

Kan så ikke administrasjonen vår ta tak i dette og bringe oss ut av dette farlige farvannet?

Svaret er at en aldri kan stole blindt på noen administrasjon når det gjelder effektiv drift. All administrasjon har i prinsippet som eneste oppgave å vokse seg stor og sterk. Det bare er slik. Administrasjon som ikke holdes nede, vokser alltid inntil det parodiske. Til slutt har en selvsagt glemt hvorfor en er der en er.

Tidligere ordfører: Spaltist Herman Kristoffersen var ordfører for Arbeiderpartiet i Tromsø mellom 1999 fram til 2007. Foto: Lars Åke Andersen

Derfor er det en ren og blank politisk oppgave, en styreoppgave, å ta de grepene som nå må tas. Kommunen må trimmes regelmessig ned og effektiviseres, og dette kan ikke settes bort til administrasjonen. Det er en politisk sjefsjobb som kommer til å høste masse storm når det skjer. På sikt vil det derimot være bra for alle.

I det offentlige er det alltid verst å foreta seg noe. Det er svært forståelige grunner til at man venter med å gjøre noe i denne sektoren siden det berører så følsomme tema som valg av tillitsverv og posisjoner. Hvem har nerver til å gå til valg for å avvikle gode ordninger en har skaffet seg? Svaret er at det gjør ingen om en ikke må.

Arbeiderpartiet prøvde en gang å gå til valg på å øke skattene til det de kalte rikfolk. Det trynet selvsagt stygt, fordi velgerne ikke trodde at det bare var rikfolk som skulle betale dette.

De visste nok at grensen for å være såkalt rik ville bli presset nedover til det havnet på selvangivelsen til Jørgen hattemaker også.