For to år siden sendte Framsenteret i Tromsø ut ei pressemelding om at ærfuglbestanden er under press. Det ble ikke så mye virak av det. Undertegnede skrev en sak, for hva nå enn dét var verdt. Nå er det iallfall enda mer kritisk. Tall fra Norsk institutt for naturforskning, NINA, viser at situasjonen er alarmerende og enda verre enn i 2018.

I Saltstraumen i Nordland kunne de telle flere tusen ærfugl på åttitallet. Jeg har sett og hørt det på nært hold, et fascinerende skue, der brune og svarthvite fjærballer danner et digert, sammenhengende og livlig teppe over det næringsrike vannet. Under årets fugletelling ble det totalt observert tre fugler på samme sted. Tre. 3. Det er helt forferdelig og enormt deprimerende. Fordi det handler om så mye.

Jeg er verken ekspert eller spesialist på noen måte, men jeg er glad i fugler. Liker å sitte på hytta på yttersia av Kvaløya og se på dem med kikkert. I ei lita vik rett utenfor hytta har vi noen faste gjester. Noen bare i korte perioder, andre hele året. Laksanda, terna, grågåsa, tjelden, gråmåsen, svartbaken og hegra er alle i aktivitet der. Den lumske bølla tjuvjoen kommer sågar fra andre siden av ekvator, helt fra sør på andre kontinenter, utelukkende for å stjele mat fra andre fugler.

Rundt påsketider samles det små flokker av snøspurv som spiser seg opp før de rufsete nøstene uredde, barske og rutinerte fyker ut i horisonten, på sin fascinerende lange ferd til Grønland for å hekke. Noen tundralo sveiper også innom nå og da. Dessuten er rypa helt nede i fjæresteinene og skratter, et selsomt og humørsmittende skue. To ganger har jeg sett haukugle.

Litt lenger ut er det plenty med både skarv, lundefugl og teist. Ei havsule fyker også over båten rett som det er, og tallrike havørn er å se på daglig basis, for ikke å glemme de kjente røverne ravn, kråke og sjur, og diverse småfugler. Sammen lager de alle masse liv og røre der ute.

En av de aller fineste er likevel ærfuglen, denne lodne og store fiskanda. Og nå er den i ferd med å forsvinne. Jeg husker altså at det var bra med ærfugl å se, og da var den allerede totalfredet, og historier om dunsanking og vafler med ærfuglegg var noe bare gamlinger kunne berette om. Jeg trodde likevel at ærfuglen var trygg, så de siste tellingene er virkelig bedrøvelig på mange måter.

Ærfuglen er en av våre vakreste sjøfugler, og inntil relativt nylig jeg ante altså ikke at den var truet på noe vis. Fuglen har derimot en konstant synkende bestand. De blir 20-30 år gamle i den frie naturen, og trenger minst 80 prosent overlevelse for å unngå bestandssenking. De siste tiårene har tallet vært på rundt 60.

Det er nådeløs matematikk for vår dykkende kamerat. Bare på Grindøya utenfor Tromsø var det på midten av nittitallet 600-700 par. Nå er det litt over 100. Etter å ha snakket med noen voksne som jobber med dette er jeg enda mer fortvilt, for årsakssammenhengene er så mange og komplekse.

De har dog funnet en klar sammenheng mellom nedgangen og oppvarming av havet, men det er mer komplekst enn som så. Økt bestand av havørn og mer kråker og ravn er også en del av problemet. At fiskebåtene ikke lenger får kaste slog på havet en annen. Mindre blåskjell osv. De blir uansett konstant færre, og akkurat dette er alle enige om. Nå viser offisielle tellinger at den totale bestanden har hatt en nedgang på hele 80 prosent de siste 40 årene. Dette går til helvete.

En rekke av våre kjente sjøfugler har synkende bestander. Filmopptak av spøkelsestomme fuglefjell er noe av det mest deprimerende jeg ser, men så lenge vi ikke kan peke på en spesifikk syndebukk, vil nok dette synet, og denne stillheten, bli mer og mer vanlig langs kysten.

Nei, vi kan ikke leve av ærfuglen når olja tar slutt. Vi kan heller ikke gjøre med den som de pleide å gjøre med den prektige geirfuglen, nemlig å stappe den i ovnene som brensel, fordi fettinnholdet på den var så høyt at den brant godt fra seg inni flammene. I dag har de bare noen beinrester igjen på et museum. Bilder av den finnes ikke.

Heldigvis har vi masse bilder av ærfugl, så vi kan vise fram til kommende generasjoner. For ikke å glemme lydopptak, der særlig den hule og karakteristiske blåserør-aktige lyden fra de svarthvite hannene (ekallen) er ekstra fine, og noe som minner om svale og lyse sommernetter.

Sjøfugl som dør ut og forsvinner langs kysten er alvorlig. Ikke bare fordi det gjør kysten vår kjedeligere og fordi noen fine lyder forsvinner ut i havgapet. Men fordi det forteller oss at noe og mye er dæven så feil der ute.

Mens uansvarlige politikere ser på en iskant som trekker seg stadig nordover som «fantastiske muligheter», og ber oss gasse på i leteområder rett oppunder denne iskanten, som om den er noe vi bare kan fnyse av, blir vi stadig mer alene langs en ditto tausere kyst. Det burde skremme vettet av oss alle.

Gruvearbeidere i Harzfjellene i Tyrol pleide å henge et bur med en kanarifugl i gruvegangen, og når denne sluttet å lage lyder eller kreperte, var det bare å rømme gruvegangene sporenstreks, for da var det fare på ferde, både med oksygenmangel og tilsig av giftige gasser. Sjøfuglene er våre egne kanarifugler langs kysten. Når de begynner å dø ut, bør vi bli engstelige, og siden vi ikke kan eller vil rømme kysten, må vi roe ned og stoppe opp og tenke.

«Maaken, ternen, ærfuglen, ænderne – det blir færre av dem, fugleskriket tyndes i skjærene og blir spedere aar for aar. Tore blir det var med sorg», skrev Gabriel Scott i romanen «Alkejægeren» allerede i 1933. Snart nitti år senere er de kloke ordene eskalerende aktuelle. Kanskje vi skal våkne nå?