Det å være politiker er heller ikke en vanlig jobb du velger for å bygge karriere. Det er derimot en tillit gitt til deg av velgerne dine. Da bør du ikke true med å gå, om lønna di blir plassert under lupen, midt i et økonomisk kuttbonanza, der alle andre blir bedt om spare inn.

Arbeiderpartiets gruppeleder i Tromsø, Jarle Heitmann, har satt sinnene i kok i helga. Det er ikke så rart. Tromsø kommunes økonomi er skakkjørt, og med frykten for å havne på den lite attråverdige ROBEK-lista pustende i nakken, er det foreslått drastiske kutt over hele fjøla. Kommunen har ikke kontroll på utgiftene sine, og hver stein må snus for å rette den lekke skuta fra et stygt forlis.

Selv budsjettene for skole, som fra før er skåret inn til beinet, står i fare for å barberes ytterligere, der en reduksjon på hele 60 lærere er et mulig scenario, i en sektor som til nå har vært skjermet mot drastiske kutt. Kuttforslagene fikk nylig tre tusen lynforbanna elever til å demonstrere i Storgata.

Da Heitmann, på direkte spørsmål fra iTromsø, ble spurt om han var villig til å se på kutt i egen lønn, kom svarene som har gjort mange forbanna. Med ei årslønn på 691 597 kroner fra kommunen, i tillegg til honorar fra to forskjellige kommunale styrelederverv, og møtegodtgjørelser, tjener Heitmann i dag 930.000 kr i året.

Det er ei høy lønn, også i norsk målestokk. I Tromsø kommune er det svært mye penger. Og det er med dette bakteppet folk blir provosert når Heitmann sier han vil vurdere å trekke seg om det kuttes i lønnen hans, for så å tilføye et «Det tror jeg folk har forståelse for». Kontakten med grasrota er åpenbart ikke hva den en gang var i Arbeiderpartiet.

For dette har ikke folk noen forståelse for. Ikke i det hele tatt. Intervjuet er lest av mange tusen, og kommentarene i sosiale medier, også under saken i herværende avis, har avstedkommet både lattermild hoderysting og frådende raseri, og svært lite av Heitmanns forventede forståelse.

Folk skal selvsagt besinne og oppføre seg. Heitmann selv skal dessuten ha honnør for at han har brukt mye tid på å gå i direkte dialog med kritikerne sine. Men han har neppe vippet mange ekstra stemmer i egen og eget partis favør.

En gjentagende formaning om at han har huslån, utgifter og tre små barn vekker ikke mye sympati. Det er svært mange i kommunen som har flere barn og huslån, og som må klare seg på adskillig lavere inntekter. Vær så god og prøve å forklare sykepleiere, renholdere, barnehageassistenter, førskolelærere og en haug med andre slitere i kommunen, i fylket og i det private næringsliv at en politiker må ha rundt 930.000 kroner i året for å være tilstrekkelig motivert til å gå på jobb, og du har ei massiv utfordring foran deg.

At Heitmann forsøker å skape inntrykket av å ha fire jobber (når man regner med styreledervervene) er også feil. Han har én jobb, i tillegg til styreledervervene. Disse anstendig honorerte vervene er også verv han har fått i kraft av sin politiske erfaring og posisjon, som altså velgerne har gitt ham. Det er heller ikke et privilegium Hvermannsen kan benytte seg av, om det kniper. Det er verv forbeholdt noen få. Og dette vet Heitmann.

Mens SVs Benjamin Arvola Notkevitch sier seg enig med Frp om at kommunen må gjennom alvorlige kutt, og at politikere må være i samme båt, ser Heitmann heller ut til å ville seile sin egen sjø. Det er også verdt å minne om at Heitmann så sent som i 2017 var med å gi seg selv en massiv lønnsøkning.

Da Ap-politiker Ragni Løkholm Rambergs i 2017 trakk seg som byråd, ble nesten hele hennes lønn brukt til å justere opp Jarle Heitmanns (og forhenværende Ap-politiker Brage Larsen Sollund) årslønn med romslige 186.000 kr hver. I de fleste bransjer ville et slikt hopp på lønnsslippen utløst både fyrverkeri, stormende jubel og høye kneløft. Ikke minst innenfor det kommunale. Og, klart, det er jo mye enklere å akseptere endringer på lønnsslippen når sluttsummen blir større. Det er jo mye morsommere enn å kutte.

På den tiden var det også betydelig bedre stemning på Rådhuset. Om ikke pengene akkurat fløt i strie strømmer, kunne iallfall Heitmann så sent som i februar 2018 forsikre alle om følgende, på sin egen blogg Glad i Tromsø: «Vi har god kontroll på den økonomiske situasjonen i Tromsø kommune totalt. Det viser regnskapet for 2017 som ble presentert i dag».

Dette stemte ikke overhodet. I en knusende rapport presentert for to uker siden slås det derimot fast at økonomien i Tromsø er helt ute av kontroll, med sviktende rutiner og økonomiske prosesser, samt urealistiske budsjetteringer.

Og da er vi tilbake der det startet, nemlig at Tromsø kommune må kutte hardt over hele fjøla. Når Jarle Heitmann da sier at han vil vurdere å trekke seg som heltidspolitiker dersom lønna hans kuttes, er det en indirekte trussel som kan slå hardt tilbake på ham.

Ikke fordi kommunens økonomi står og faller på hvor mye han og noen få politikere tjener, det er jo småtteri i store budsjetter, men fordi folk ikke føler seg spesielt truet av det. Snarere heller tvert imot. Derfor kan det fort vise seg å være en bumerang han har kastet her, og som nå er farlig nær å klaske i egen panne.