Forrige uke kom beslutninga om at Avinor vil utvide og oppgradere Tromsø lufthavn med over én milliard kroner. Flyplassen kan dermed ta imot 700 000 flere reisende, hvert år.

Politikere, reiseliv og NHO jubler forståelig nok over beskjeden. Den innebærer enormt store investeringer, og selve utbygginga alene vil gi rikelig med avkastning for næringslivet i Tromsø. Økninga i kapasitet for reisende er også svært godt nytt for reiselivsnæringa som har vært i eksplosiv vekst i nord.

Det er på høy tid å gjøre noen oppgraderinger av Tromsø lufthavn. Den er ikke dimensjonert for dagens flytrafikk, og det er derfor gledelig at det gjøres forbedringer.

Samtidig, med en utbygging av flyplassen er det en del diskusjoner vi er nødt til å ta. Antall nuller bak den statlige investeringa til Tromsø må ikke gjøre at vi glemmer å stille de nødvendige oppfølgingsspørsmålene om hvordan vi vil tåle økt turisme og økt flytrafikk.

Allerede har det begynt å oppstå gnisninger og irritasjon mellom lokalbefolkning og tidvis hensynsløse turister – særlig i kommunens distrikter hvor utsikten er spektakulær og de offentlige fasilitetene få.

Lokalbefolkning opplever at deres hjem, hager og hverdag blir kulisser for turistene. Samtidig blir stadig flere av sentrumslokalene brukt til turistbutikker hvor det selges glorete nordlys-effekter eller «arktiske» opplevelser. Skal vi bli en by hvor turismen sees på som et positivt tilskudd, og ikke en byrde, må vi finne en løsning for hvordan Tromsø sentrum forblir autentisk og attraktivt, også for lokalbefolkninga. Reykjavik burde på mange måter tjene som et godt eksempel på hvordan vi ikke ønsker at veksten i reiselivsnæringa skal være, hvor sentrum i stor grad er omgjort til endeløse rekker med gavebutikker for turister.

Vi trenger en grundig diskusjon i Tromsø om hvilke muligheter, men ikke minst hvilke utfordringer økt turisme vil kunne by på, og hvordan utfordringen skal håndteres. Økende flytrafikk og hyppigere besøk av enorme cruiseskip fører til at Tromsø blir mer turistifisert for hvert år som går.

Det er også umulig å skulle snakke om en slik flyplassutvidelse uten å ta hensyn til miljøproblematikk og verdens klimakrise. Vi kan ikke ha noen illusjon om at det er miljøvennlig å frakte store folkemengder fra Asia til Tromsø og tilbake. På samme måte som nordmenns utstrakte reisevirksomhet til andre verdensdeler ikke er med på å løse klimakrisen. Vi kan reise bra mange ganger på kortbanenettet i Nord-Norge før vi i det hele tatt nærmer oss Co₂-avtrykket til en langdistansereise mellom Tromsø og Asia.

Flyplassutvidelsen gjør også at vi bør gjenoppta diskusjonen om turistskatt i Tromsø. Med kommunens krevende økonomi har ikke vi råd til å finansiere alle tiltakene knyttet til infrastruktur på egen hånd. Som hovedstad i nord bør vi også diskutere hvordan Tromsø kan bidra til å spre turismen utover resten av Nord-Norge.

Tiden er overmoden for at vi får i gang en diskusjon i Tromsø om hvilken turisme vi skal ha, hvilken infrastruktur som skal på plass og hvilket reiseliv vi ønsker oss. Det er en samtale som ikke bør forbeholdes næringa og politikerne – her er vi avhengig av at lokalbefolkninga også inviteres med.

En utvidelse og oppgradering av flyplassen i Tromsø er positivt, og det skal vi glede oss over. Deretter må vi i fellesskap diskutere hvordan vi skal møte de utfordringer og muligheter det fører med seg.