Kommentaren:

Winterland er ungdommens siste håp

Festivaler har gått fra å være ungdommenes fristed til å bli samlingsplass for gamle, feterte loffere. Hvor lenge går det før gubbeveldet gjør sitt inntog også på Winterland?
meninger

Festivaler har historisk sett vært et ungdomsfenomen. Woodstock, Glastonbury, Roskilde og Isle of Wight-festivalen oppsto alle som en del av ungdomsopprøret på sent 60- og tidlig 70-tall. De norske avleggerne – Ragnarock og Kalvøyafestivalen – var også unektelig samlingssted for uflidde, langhårede tenåringer som, i alle fall for en helg, ikke ville føye seg etter de fastlåste normene til voksensfæren.

Det må være fortærende å være ungdom på festival på 2000-tallet. De samme publikummerne går nemlig fortsatt der, bare at de har blitt 40 år eldre. Forskjellen er at de nå har penger, hvilket gjør at man må ta hensyn til dem. Dette er festivalarrangørene smertelig klar over.

Bookingen på Bukta har til alle tider båret preg av tilårskommenhet, med Alice Cooper, Iggy Pop og Motorhead som trekkplastre – alle med storhetsperiode fra 1980 eller tidligere. Ingen «pensjonister-in-spe» skal trenge å flykte til byen for å ta seg en spesialbrygget surøl.

De siste årene har de fornyet seg med å ha Raga Rockers, deLillos, DumDum Boys og Valentinerne – alle med storhetstid på 80-tallet. Dette skriver jeg ikke for å klage – det er helt topp for en gammel gubbe som meg. Musikken var mye bedre før, liksom. Årets Halvdan Sivertsen-booking virker det som om de har slengt med på programmet, slik at sånne som meg har noe å hytte med neven over – for å føle at vi fortsatt er opprørere.

Rakettnatt kom inn som et nytt, friskt tilskudd til festivalfloraen i 2015. Etter en kanonstart med Röyksopp i 2015, havnet imidlertid hovedtyngden av bookingen på elektronisk musikk ingen over 40 hadde forhold til – Bastille, A$AP Ferg, 2Chains, og lignende.

Folk med pengebøker begynte å mostre. «Kommer det ikke snart noe vi liker, kjøper vi paraplydrinkene våre andre steder». Byen har tross alt TIFF, Bukta, Nordlysfestivalen, Rica Rocker, Top of the World og Tromsø Jazzfestival som alternativer for dem rundt 50, så dette var ingen tom trussel.

I 2019 responderte Rakettnatt med å booke Madrugada. Pengemakta var storfornøyde, og flokket til som aldri før. Sigarføringa var igjen høy, og verden var atter i vater. Dette må gjentas – er det ikke noen andre fordums helter vi kan få gjenforent?

Jo da. Denne sommeren er Tungtvann og Mew blant de foreløpige bookingene. Det er med andre ord ingen fare for å føle seg akterutseilt i musikkverden, selv om man ikke skulle ha fulgt med siden man fikk unger, en gang på 90-tallet. Festivalen blir akkurat som den var i ungdommen. Puh!

Rakettnatt-arrangørene har tydelig blitt klar over dette «problemet», så inn fra siden har de – nærmest umerkelig – fått sneket inn Winterland midt på vinteren – en festival ungdommen skal få ha alene. I 2019 kunne jeg rett nok navnet på én av artistene – SEEB – ettersom gutta er på samme alder som meg, og jeg kjenner dem fra studietida.

I år er Alan Walker det eneste navnet jeg kjenner til fra før, men det er først og fremst fordi minstemann i huset har mast om å få dra og se på ham på barnearrangementet på dagen. Også Lars Vaular, da, som har blitt så satt at han har startet østersrestaurant, men appellerer til kidsa like forbanna.

Resten av «lineupen» er kjemisk renset for noe jeg verken har hørt eller vet hvordan man uttaler. For meg blir både musikk og sceneshow så langt unna referansene jeg kjenner og er vant med, at det føles som å bli ropt til på et annet språk. Kanskje ungdommen endelig får ha en festival i fred?

Winterland er, i så måte, ungdommens siste håp. Den dagen vi med halvannen fot i grava begynner å valfarte hit også, er det bare å gi opp festival som ungdomsaktivitet.

Når det er sagt, fant jeg noen gamle gevanter fra «house»-epoken, samt «glowsticks», da jeg pusset opp kåken nylig.

De har vel ikke vurdert å booke Dr. Alban?