Fra sidelinja:

Litt mindre utestemme, vær så snill

Det svinger godt av nyhetene om dagen, hvilket ikke er så rart, siden det går så dårlig i Tromsø kommune og det scores for lite i TIL, og fordi den nye fiskeriministeren vår har tatt seg for godt betalt.
meninger

Det er mange som koser seg når det blåser som det gjør nå, godt stoff, må vite. Men jeg er på ingen måte sikker på at måten situasjonen håndteres på av mediene og storsamfunnet tjener oss på sikt.

For det første er det alltid, uten unntak, grunn til å legge øret til bakken når noen setter høyttalerne på full guffe, det fins noe der nede, en eller annen logikk, en eller annen hensikt, en eller annen plan som noen har lagt og styrt etter og trodd på, og som ikke kommer fram. Det trenger ikke være logisk eller være en god plan, men det trengs å forklares, til oss andre, slik at vi skjønner hvordan det ble slik, og hvordan det best kan håndteres.

Det er overraskende mange, i overraskende fremtredende posisjoner, som ikke later til å være interessert i å gå i dybden av problemstillingene. I stedet blir de med i bølgen av kritikere som, lik bølgens natur, fråder med hvitt skum om munnen når vinden driver den fram, men som uten vind i ryggen ikke har kraft til å utføre noe som helst. Det er forstemmende, for ikke å si et sykdomstegn, at så få av oss sier: Vent nå litt, har vi virkelig fått hele bildet?

For det andre har jeg gjennom et mellomlangt liv lært meg at perfeksjon er sjelden vare. Da jeg var yngre kunne jeg være mer firkantet og ikke se noen annen løsning enn å ta til orde for å skifte ut de delene som ikke fungerer, fordi jeg trodde at jeg kunne finne noe annet som ville virke langt bedre. Men etter hvert har jeg kommet til at det kan være lurt å vurdere alternativene før en setter udugelighetsstempel i panna på folk.

Stein-Gunnar Bondevik 

Det var 13 søkere til toppstillinga i Tromsø kommune i 2016. Noen var veldig fornøyd med søkerlisten, men den var kort, og enda kortere ble den om man luket vekk de som ikke var formelt kvalifisert. I andre kommuner rundt omkring er den enda kortere, tro meg. Det er ikke kø rundt kontorene til TIL heller når posisjoner er ledig, og i politikken kan det noen ganger virke som om det er kamp om taburettene, men i realiteten trenger vi hver eneste sjel vi kan få tak, der også.

Alternativene i de ulike posisjonene her oppi isødet er med andre ord ganske få, og i mange tilfeller hersker det berettiget tvil om hvorvidt alternativet faktisk representerer en forbedring. Vi har de folkene vi har. Det er en viktig erkjennelse. Det siste vi da trenger er en kultur for å bite hodet av hverandre hver gang noe går galt, det fins ingen sikrere vei til et folketomt nord.

Jeg er ingen tilhenger av å innføre gutteklubben grei-strukturer, det ville være et solid steg tilbake. Men det må da kunne gå an å sette seg ned og snakke sammen, å analysere før blodtåka tar en, og ikke minst gå inn i en problemstilling uten at formålet – fjern problemet – er gitt, men kanskje se på hvordan vi kan rette opp feil, sammen, lære av dem og bli bedre og gå videre.

Kommunens administrasjon blir garantert ikke bedre av at både politikere og samfunnet rundt roper kutt og korsfest hver gang noe går galt. Jo mer aggressiv og ufin dialogen blir, jo mer skrur vi oss ned i gjørma, alle sammen. I den grad det faktisk fins bedre alternativ til den kompetansen som i dag sitter på rådhuset, så kan vi være helt sikre på at de ikke søker seg dit. Såpass kompetent bør vi forvente at de er.

Rådhuset i Tromsø  Foto: Marius Hansen



For det tredje – for de som nå tar til tastaturet for å regelrett jage, som en lynsjemobb, TIL-treneren ut av Alfheim og ut av byen, hute byråkrater ut av rådhuset, og idiotforklare fiskeriministeren: Hva er dette slags framferd? Hva sier dette om oss som samfunn, i ordets dypeste forstand? Hva sier det om oss som ser hva som skjer, og ikke tar til motmæle? Hva skjedde med varm og raus?

Vi skal stille krav til våre ledere, krav til samfunnets topper og de som råder over store maktmidler. Men dersom kravene blir for høye, eller straffen for å feile blir for hard, er det i det lange løp oss, ikke toppene, som har problemet.

Det er noe som heter: Hvis noe virker for godt til å være sant, er det som regel det. Det kan vi godt bruke andre veien også: Hvis noe virker for galt til å være sant, er det som regel det. Neste gang du hører en røverhistorie fra rådhuset skal du dele på to og tvile på resten, eller i det minste sjekke fakta – det er ikke sikkert noen har tatt seg det bryet.