Kommentaren

Vi trenger et opprør mot alt vi ikke liker

Dette er et generelt opprør mot all slags hysteri, men særlig det latterlige hysteriet som er tuftet på kunnskap og forskning. For nå har denne naive underdanigheten for utdannelse og dannelse gått for langt.
meninger

I gamle dager, i den meningsløse og naive boblen vi svirret rundt i før Facebook kom og beriket livene våre, var verden betydelig mye mer komplisert. Da var vi så fortapt og overlatt til andres kunnskap at vi ofte måtte lene oss mot fremmede mennesker for å få råd om hva som var rett eller galt. Det var knapt til å holde ut.

Nå har jeg heldigvis kunnet sluttet med dette, for jeg orker ikke at masse fjerne folk skal fortelle meg hva som er rett eller galt, bare for at de kan vifte med noen eksamenspapirer og sertifikater jeg ikke har. For eksempel om klima. Derfor er jeg opprørt over dette hysteriet.

Hvorfor høre på masse elitistiske brilleforskere som gjennom år med forskning advarer mot menneskeskapte klimaendringer, når han Knut på Facebook har startet et opprør mot det defensive og feige klimahysteriet, og sier at det bare er å peise på? Han har, tross alt, flere prosent av Norges befolkning i ryggen. Klima, plima, harru hodet fullt av slim’a?

Av samme grunn har jeg sluttet å gå til legen når noe feiler meg. Facebook ordner opp. Hvis jeg har mistanker om sykdommer og diagnoser av det mer hverdagslige slaget, legger jeg bare ut et spørsmål til venner og følgere og spør, gjerne litt undrende og selvironisk. Jeg forklarer så omtrent hvor det gjør vondt, hvilke kroppsdeler eller sånn cirka hvilke organer det er vondt i, og dernest hvilken farge det er på utfloden og hvor lenge det har plaget meg.

De første kommentarene som slettes, er de kjedelige og ansvarsfraskrivende som ber meg gå til legen. Hallo, det er liksom derfor jeg har spurt Facebook! Leger og «eksperter» kan også ta feil, for det har jeg lest om i media, ikke minst i sosiale medier og på nettsida «Manneguiden», der folk har nesten like mye peiling som hos den digitale slektningen «Kvinneguiden».

Deretter sletter jeg også kommentarene der de såkalte «ekspertene» av noen «venner» gir meg svar jeg ikke vil ha, altså de som mener symptomene høres eller ser alvorlige ut. Før pleide jeg bare å bytte fastlege helt til jeg fikk en som hadde så dårlig tid at han eller hun friskmeldte meg. Nå sparer jeg de konsultasjonene og de hundrelappene. Facebook ordner opp. Gratis.

Tenk hvor mange milliarder samfunnet hadde spart om alle gjorde som meg. Hvor mange liv som hadde blitt berget. Hvor mye mer positivitet vi hadde opplevd. Hvor mye friskere vi hadde følt oss. Hvor gamle vi alle hadde blitt, om vi i det hele tatt hadde dødd.

Orker bare ikke sånne negative helsepessimister med «lege», «kirurg» eller «spesialist» på jakkeslaget. Helsehysterikere kaller jeg dem. Håper jeg får møte noen av dem i en politisk debatt, for eksempel om hjernekirurgi eller hjerte- og karsykdommer. Så kan de sitte med de tykke og dumme bøkene og rapportene sine og høres sure og negative ut og advare mot overdrevent inntak av tobakksrøyk, brennevin, fett og sukker og snakke om kompliserte sammenhenger og bruke masse latinske ord og bla bla bla.

De vil dessuten bare tjene penger på medisiner, medisiner man ikke trenger straks diagnosene forsvinner. Vinn – vinn – vinn. Jeg kommer til å knuse dem i enhver debatt, ikke minst når jeg slår i bordet med alle attestene hentet fra opprørsgruppa «Vi som ikke er syke fordi vi synes det er mye stiligere å være friske!», som alltid er på mitt parti.

Jeg hater, på generell basis, alle tanker på fremtidige problem. Man blir bare i dårlig humør av det. Derfor starter jeg alltid facebook-opprør mot alle problem når jeg ser konturene av dem. Det gjelder derfor å røske driten opp med røttene før de rekker å feste seg, og så skynde seg å opprette et opprør mot det på Facebook. Det er ikke få problem jeg har ryddet unna veien ved hjelp av selvgenererte Facebook-opprør.

Hadde Facebook kommet tidligere, ville dessuten verden vært et mye bedre sted i dag. Vi hadde for eksempel sluppet andre verdenskrig. Tenk all den sorg, alle de tragedier og all den elendighet verden ble skånet mot. «Folkeopprøret mot ryktene om Hitlers krigsplaner» og «Vi som ikke synes at det brenner i Finnmark» hadde garantert satt en effektiv stopper for det meste.

Med internett i Det Herrens år 1349 ville heller ikke Svartedauden her på berget funnet sted. I stedet kunne bare bergenserne slappet av og satt sin lit til at Facebook-gruppen «Kem é svartedauden? - Vi som ikkje vil daue av svartedauden, som heller ikkje fins». Problem funnet og løst. Neste!

Med Wi-fi om bord på Titanic, kunne vi unngått hele forliset, ved hjelp av en kjapp avstemning blant både passasjerer, mannskap og orkester. Man måtte bare sørget for å være kjapp i vendinga, så man sikret seg flertall mot forlis før skipet tok inn for mye vann. Og da ville i tillegg filmen med samme navn fått happy ending, vi ville unngått masse knuste ungpikehjerter, Leonardo DiCaprio ville overlevd, da han hadde sluppet å bli nektet plass på flåta av hun kjipe og egoistiske bitchen Kate Winslet. Tenk!

Trafikkulykker kunne vært eliminert som samfunnsproblem. «Folkeopprøret mot kjøretøy som kjører i min veibane», kombinert med «Vi som vil kjøre akkurat så fort vi vil – fordi akkurat vi er dritgode til å kjøre bil og har full kontroll», kunne fjernet problemet én gang for alle.

Og er det noen som har tenkt seriøst over hvor mye køståing koster samfunnet? Tenk på all dødtiden vi sløser bort på å stå i kø, som vi heller kunne brukt på å gjøre noe for fellesskapet. Hvis ingen trengte å stille seg bakerst, men heller stilte seg fremst, ville problemet forsvunnet. Vi kunne sannsynligvis øket effektiviteten i samfunnet med så mange prosent at vi ikke trengte å betale skatt. «Vi som vil at alle skal stå fremst i alle køer!» er gaven som vil gi og gi og gi.

Det er ikke ett problem som ikke kan løses av folkeopprør og sosiale medier-grupper, med eller uten drahjelp fra influensere, med og uten brystimplantater i rumpa. Med dette nyvunne protest- og opprørshjelpemiddelet kan vi reise frem og tilbake i tid og skape nøyaktig den virkeligheten vi selv ønsker. Fakta er så mangt, forskning er så mangt, kunnskap er så mangt og to pluss to kan være fem.

Det gjelder bare å nekte på alt man selv ikke liker, starte et opprør eller tre, komme på radio og TV og postulere protestene sine, så vil mest sannsynlig verden og virkeligheten komme diltende etter. Det er så vakkert. Og så lett. Og man trenger ikke engang sette seg inn i sakene.