Fra sidelinja:

Gi oss mer galskap

Når «lojalitet» blir viktigere enn faglig ytringsfrihet, da er vår offentlighet ille ute.

iTromsø-spaltist Katarina Goldfain Johnsen 

meninger

«Galskap» og «hinsides all fornuft». Ordene falt i et intervju med en opprørt tjenesteperson for noen uker siden i denne avisa. Politioverbetjent Kenneth Helberg var forbannet over planlagte kutt på 40 millioner kroner i Tromsøskolen - og sa fra på ramsalt vis og med et klart språk: «Dette er galskap og hinsides all fornuft», smalt det fra politibetjenten som er kjent for sitt arbeid med å forebygge rusmisbruk blant tromsøungdommen.

Politioverbetjent Kenneth Helberg vakte oppsikt da han kalte skolekuttene « galskap og hinsides all fornuft». Her er han avbildet under kuttdemonstrasjonene på Stortoget tidligere i februar.   Foto: Ronald Johansen

Hans overordnede, politistasjonssjef Anita Hermandsen, var raskt på ballen. «Vi stiller oss ikke bak utsagn som galskap og hinsides all fornuft», skrev hun i en e-post til ordfører Gunnar Wilhelmsen.

Gjennom iTromsø svarte han til byens befolkning at han var glad for beklagelsen og at: «[…] Jeg er glad at ledelsen i politiet tar dette på alvor, og sier dette ikke er politiets synspunkter, og at politiet ikke kan blande seg inn i driften av Tromsø kommune».

Klønete formulert, kanskje. Men også i Nordlys’ nye podcast «Søkelys» kom det fram at ordføreren reagerte på ordet «galskap» fra en person i offentlig tjeneste. Hvorfor?

Det er, etter loven, tillatt å omtale budsjettprioriteringer – også i andre etater – for «galskap». Å ytre seg kritisk og i krasse ordelag er en grunnleggende rettighet, også blant offentlig ansatte.

Vi har noen begrensninger på disse rettighetene: Ansatte i det offentlige er beskyttet mot trusler i yrket sitt, brukere er beskyttet av personvernlovgivning. Men politiske prioriteringer og meninger er ikke beskyttet mot kritikk. Heller ikke når denne kommer «innenfra».

Og kanskje bør det særlig være tillatt når den kommer fra de som kjenner feltet best.

At kritikken er hardtslående og ubehagelig å få i fanget, er forståelig. Det er tøft å være politiker, og man møter mye motbør. Ledere i det offentlige må stå i mange tunge prosesser der mange ulike hensyn må tas.

Men nettopp derfor må man passe seg for å slå ned på ytringer om egne prioriteringer. Selv om man får slengt «galskap» i fleisen.

Det vet nok både politistasjonssjefen og ordføreren godt, de har vært ute en vinternatt før. Men deres reaksjon på utsagnet vitner dessverre om en tendens som ser ut til å gjelde blant mange ledere: Et ønske om at ansatte i det offentlige ikke skal mene for mye og for høylytt om det offentlige.

En skal helst ikke kritisere eller debattere for høyt hva som skjer i verken egne etater eller andres.

Dette legges til og med inn i retningslinjene for ansatte. Ta for eksempel Tromsø kommunes kommunikasjonsstrategi. Under punktet om «ytringsfrihet vs. lojalitetsplikt» (!) står det å lese at «Grunnlovens bestemmelser om ytringsfriheten gjelder for alle ansatte i Tromsø kommune. Samtidig har alle ansatte en lojalitetsplikt. Som utgangspunkt kan bare ytringer som kan skade kommunens interesser begrenses ut fra hensynet til lojalitetsplikten.»

I klartekst: Ytringsfrihet for alle, men ikke om det er vondt for kommunen at det kommer ut.

Jeg vet ikke med deg, men jeg ville i alle fall ikke turt å si fra offentlig om kritikkverdige forhold om disse formuleringene gjaldt på min arbeidsplass.

Slike holdninger får en avkjølende virkning på debattklimaet i samfunnet. Resten av samfunnet blir mindre opplyst.

Og resultatet blir at den frie debatten snevres inn, og ikke lenger styres av dem som kan mest. Det gir rom for at to trente grupper får definere den offentlige debatten: Kommunikasjonsrådgivere - sånne som meg selv - som lever av å forfine og pynte på ord, og de såkalte «samfunnsdebattantene».

«Samfunnsdebattanter» er ikke eksperter i sine felt. De er ikke lærere eller sykepleiere eller økonomimedarbeidere som vet hvor skoen trykker. De lever av å mene litt om alt og la substansen ligge igjen ved stuebordet.

Det bør ikke være oss som får definere hvordan resten av samfunnet får informasjon til å gjøre seg opp sine meninger. Det bør være de som sitter tettest på problemene og kjenner saksfeltet best.

Selv om kritikken da blir mer ramsalt og direkte, uten redigerte setninger og byråkratiske vendinger, så bør kritikken fra de ansatte være velkommen. Det må, og skal, være rom for det upolerte og ekte i offentligheten. Det må være rom for «galskap».