Fungerende kommunedirektør, Mari Enoksen Hult, la mandag fram kommuneregnskapet for 2019. Det ante oss at det kom til å se mørkt ut, men et driftsresultat på minus 140,8 millioner er likevel i overkant av våre verste skrekkforestillinger.

Resultatet er hele 41,4 millioner dårligere enn året før. Noe av overforbruket dekkes ved å tømme disposisjonsfondet, men kommunen må nå kutte 41,5 millioner kroner på toppen av de allerede planlagte kuttene i skolesektoren. Man må helt tilbake til 2008 for å finne et like svakt resultat. Estimatet fra i høst var imidlertid verre.

Den fungerende kommunedirektøren summerer det opp på følgende måte: «Situasjonen er kritisk, og regnskapet viser med all tydelighet at planlagte innsparingstiltak nå må få effekt, slik at vi kan levere gode tjenester innenfor de økonomiske rammene vi har til rådighet», sa Mari Enoksen Hult da tallene ble presentert.

De fleste sektorer har små avvik, men spesielt kommunehelsetjenesten og pleie og omsorg har brukt mer enn budsjettert. Dette selv om sektorene fikk henholdsvis 39 millioner og 138 millioner kroner ekstra, utover vedtatt budsjett i fjor.

I 2019 ble det brukt 111,1 millioner kroner av tidligere oppsparte midler til å finansiere driften. Resterende fondsmidler (19,1 mill. kroner) er skjermet til digitaliseringsprosjekter. Merforbruket i 2019 må derfor dekkes inn ved å kutte i driftsrammene. Det er ingen magisk reservetank å hente fra lenger.

Økte rente- og avdragsutgifter, som følge av store investeringer, fører også til at netto driftsresultat svekkes. Kommunens lånegjeld fortsetter også å vokse, kan man lese av pressemeldingen fra Tromsø kommune.

Ifølge den nye kommuneloven må merforbruket senest dekkes inn innen 2021 for å unngå Robek-lista. Sparer man ikke ytterligere 20 millioner kroner i år, og 20 millioner til innen utgang av 2021, blir dette resultatet.

Den vanligste sammenligningen som gjøres med måten kommunen har holdt på, er med fulle sjømenn. Men denne er grovt urettferdig – for sjømennenes del.

Fulle sjøfolks investeringer bærer preg av at noen akkurat har fått masse penger. Det har man på ingen måte hatt i Tromsø kommune. Og likevel har man opptrådt på den måten.

Folk som kom fra lofotfiske kunne svi av penger, som om de brant i lomma. Ikke bare på alkohol, men gjerne ved å «leke storkar» og kjøpe alle wienerbrødene i butikken og et dyrt sjal til kona.

De var datidens lottomillionærer, eller «lotte»-millionærer, om du vil. For når lotten var brukt opp, stoppet forbruket, og de visste at overforbruket først og fremst gikk ut over dem selv. Det kunne i praksis bety at de måtte være enda lenger på havet neste gang.

Fulle sjømenn bruker penger de har. Kommunen bruker penger den ikke har. Derfor er fulle sjømenns vandel langt å foretrekke.

Fulle sjømenn havnet som oftest heller ikke i gjeldsfengsel, noe som i praksis blir tilfelle hvis kommunen havner på Robek-lista.

Enoksen Hult har forstått dette. «For alle som bor i, jobber for eller bruker Tromsø kommunes tjenester, er det viktig at vi ikke bruker mer penger enn vi har», sa hun i sin formaning. Man skulle tro det var TV-programmet «Luksusfellen» eller første setning på side 1 i boka «Økonomiens ABC» det ble referert fra. For dette er høyst elementært, og nå virker alvoret å synke inn til gagns.

Om det noensinne har vært tvil tidligere, ble det behørig banket på plass nå.