Avisa iTromsøs skriverier om Tromsø kommunes økonomiske situasjon kunne vært samlet som en føljetong med overskrift fra nobelprisvinner John Steinbecks bok fra 1962, «Vår misnøyes vinter». Men der stopper likheten om vi ikke skal koste på oss et sitat fra bokas hovedperson: «Alle vanlige regler for adferd tar seg ferie når det er penger det gjelder»?

Ikke uventet er det situasjonen innen helse og omsorg som den bunnløse myra som aldri får nok penger. Etter å ha betalt økt eiendomsskatt som over tre år bygde opp disposisjonsfondet til 180 millioner, forsvant alt på et lite år. Til helse selvfølgelig. Små kutt og endringer har ikke hatt den forventede effekt.

Politisk ledelse ønsker en mer omfattende endring. En dreiing fra heldøgns institusjonsplasser til omsorgsboliger og hjemmetjeneste. 22 institusjonsplasser foreslås kuttet. En smått uvirkelig situasjon. I 2014 uttalte Frps Kanestrøm og Høyres Hilmarsens at med nye Otium og Helsehuset ville Tromsøs behov for institusjonsplasser være dekt – selv med Kroken stengt. Det stemte ikke.

Den borgerlige byregjering handlet i selvsagt i samsvar med den viten de hadde. Dagens avgjørelser for fremtiden baserer seg på gårsdagens viten. Og den viste seg å ikke være nok. Det er ikke nok institusjonsplasser og de er for dyre å drifte for Tromsø kommune. Men fremfor å drøfte de menneskelig og faglige følger av omlegging av omsorgssted fra institusjon til hjem, dreies debatten til å omhandle politikere som Gunhild Johansen. Og spørsmål om pynt på veggene i en heldøgns avlastningsplasser blir som da Jesus ble salvet i Betania: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt og pengene gitt til de fattige?». Jarle Heitmanns person og lønn blir viet stor oppmerksomhet og tiltak som kun er symbolpolitikk blir gjort til personlighetstrekk hos ham. Faget – institusjonsplassene, blir ikke drøftet.

Er det en fordel for pasienter å motta hjemmetjenester i sitt eget hjem fremfor heldøgns institusjonsplass? Som sykepleier og senere spesialsykepleier i spesialisthelsetjenesten har jeg sett operasjoner som tidligere medførte tre døgns opphold på sykehus bli polikliniske inngrep der det kan utføres fem stykker på en dag. Dette skyldes forskning og fagutvikling som er kommet pasientene til gode i tillegg til at mindre pleieressurser kreves. Når det kommer til kommunehelsetjenesten er ikke mine kunnskaper like gode. Den kjenner jeg kun som pårørende.

Å oppleve at familiemedlemmer blir syke tidlig, eller blir eldre og så syke, er ikke noe særskilt for meg. Den erfaringa har mange av oss. Et hjem forvandles langsomt til et sykehjem der dørstokker fjernes for å gi plass for rullestol og seng med heis. Skap blir lager for kladder og bleier. Helsepersonell kommer og går. De er ikke familie og skal heller ikke bli det, men etter hvert som tiden går er de blitt et så fast innslag i hjemmet at du griper deg i å spørre om mann og barn når de gjør sitt profesjonelle virke.

Vil mennesker ha det slik? Jeg kan bare svare for meg selv. Profesjonelt er jeg sykepleier, men ingen er profesjonell i sitt eget liv. Er det å la hjemmet bli et sykehjem til det best for pasienten – den eldre, «den som bygde landet» – eller er institusjonsplass det beste? Jeg hadde gladelig gjort det igjen! Min erfaring med det meste av kommunehelsetjenesten i Tromsø er gode. Det som har vært mindre godt er dekningen av faglærte hender.

Jeg savner en stemme i avisa iTromsø som er dypere på dette omfattende spørsmålet. En penn som kan popularisere noe av den forskning som gjøres på eldre og på demens ved Universitetet i Tromsø. En oppsøkende journalist som gjør det Rune Robertsen gjør i Sporten, er ute i garderoben og lukter svetten. En undersøkende stemme som kan gi innblikk i om det å kutte 22 institusjonsplasser til fordel for hjemmebasert omsorg er til det beste for pasientene – og så om det er delløsning på Tromsø kommunes sørgelige økonomi.