I oktober ifjor refererte journalistene Sverre Holm-Nilsen, Lilla Sølhusvik og Håvard Grønli fra Fellesforbundets landsmøte. Sterke krefter i Fellesforbundet ønska at forbundet og LO skulle gå imot EØS-avtalen. I sin tale der sa Jonas Gahr Støre: «Arbeiderpartiet mener at EØS-avtalen er god og skal tas vare på. Derfor er jeg ærlig. Vi går ikke inn for å utrede alternativer til noe vi er for.».

Utfra dette kan en lett komme til å tro at Arbeiderpartiet helst går inn for å utrede alternativer til noe de er imot.

En slik tanke blir aktualisert når Ap-nestlederen, Bjørnar Skjæran, standhaftig forlanger en konseptvalgsutredning (KVU) før de kan støtte Fylkesnes (SV) og Amundsen (Frp) sitt forslag om å kreve utbygging av Nord-Norgebanen (NNB). (iTromsø 21. februar).

Ifjor høst bevilga Regjeringen 10 mill. til en KVU som skulle omfatte absolutt alle transportformer i Nord-Norge – herunder NNB. En slik KVU er svært tidkrevende å fullføre. Til sammenligning brukte Jernbanedirektoratets utredningsgruppe to år på 2019-utredningen som kun gjaldt NNB.

Så det er usannsynlig at en fullstendig KVU, som Skjæran peker på, blir klar til stortingsbehandling allerede våren 2021 da neste periode av Nasjonal Transportplan for 2022 – 2033 skal vedtas. I et slikt tidsperspektiv med ytterligere utsettelse, kan vi regne med å åpne Nord-Norgebanen 200 år etter at jernbanen gjorde sitt inntog sør i Norge. Det vil være for seint. Da er det ikke mange fastboende igjen i landsdelen.

Nå sier riktignok Skjæran at Arbeiderpartiet er for å bygge NNB. Men da er jo konseptet allerede valgt: At jernbane er den beste transportløsningen for framtida her nord – som ellers i verden. Så hvorfor ikke bruke Støre sitt utsagn også her om at «vi går ikke inn for å utrede alternativer til noe vi er for»?

Skjæran kaller forslaget til Fylkesnes og Amundsen for et «spaden i jorda»- forslag. Men det skulle være godt kjent at gjennom de siste hundre åra har det vært foretatt utallige befaringer og utredninger av diverse trasevalg for jernbane i Nord-Norge. Her foreligger nok av grunnlagsmateriale å bygge videre på for å kunne gjøre vedtak om en moderne og framtidsretta jernbane – uten å gå veien om en altomfattende KVU.

Så hvorfor ikke ta imot utfordringa fra Fylkesnes og Amundsen om å kreve utbygging av NNB, noe som Senterpartiets stortingsgruppe nylig har gjort?

Videre hevder Skjæran at «vi i Arbeiderpartiet mener det samme vi alltid har ment». Når det gjelder NNB, er dette utsagnet svært urovekkende. Helt fra 1950-tallet har Ap gjort sitt beste for å utsette og forhindre prosjektet. Sammen med Høyre har de hittil lyktes. Den siste enorme skuffelsen skjedde i mai 1994 da disse to partiene parkerte NNB (samme strekning som på ny er aktuell).

Som en liten kuriositet er her et par små utdrag fra den grundigste utredningen som til nå er gjort: Nord-Norgebanen. Hovedrapport. November 1992.

«Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten for Nord-Norgebanen ligger på samme nivå som i Sør-Norge.»

«For å kunne ta ut nytteverdien, må en gjennomføre prosjektet med store etapper og relativt konsentrert byggetid. For full utbygging er det regnet med byggestart i 1999 og ferdigstillelse i 2007.»

I 1993 kom regjeringsbestilte usikkerhetsanalyser fra Asplan Viak, der nytte/kost-verdien var minimert fra 0,67 til 0,09 for full utbygging. Det var bl.a. disse som lå til grunn for stortingsmeldingen den gang, og som dermed utløste negativt vedtak.

2019-utredningen har derimot ingen spor i sin konklusjon etter usikkerhetsanalysen til konsulentfirmaet Metier OEC AS. De peker på hvordan kostnader kan krympes ved å velge alternative traseløsninger og tekniske byggemessige nyvinninger.

Men det nytter lite å dvele ved fortida. De nye generasjoners politikere har ikke ansvar for historiske unnlatelsessynder. Det de derimot har ansvar for, er å få slutt på Nord-Norges nåværende status som ren råvareleverandør.

I skrivende stund avholder Troms Arbeiderparti sitt årsmøte. Det er å håpe at de fastholder fjorårets vedtak om å få bygd Nord-Norgebanen – uten å gjøre tiltak for ytterligere utsettelse. 10. mars blir hele Stortinget – ikke bare Nord-Norgesbenken – utfordra til å ta stilling til Fylkesnes og Amundsen sitt forslag.

Like muligheter og like vilkår har vært en slags nasjonal enhetspolitikk her til lands. Tillit til at dette fungerer, har hittil skapt en slags tålmodighet. Det begynner å bli farlig når dette systemet slår sprekker.