Kommentar:

Er dette bra kunst? Frem med mentometerknappene, dere!

Hvorfor kan ikke bare Kulturrådet erstattes med en folkejury? Da slipper man jo all denne dritten.
meninger

Abstrakt kunst og scenekunst er en risikosport. Det er i all hovedsak lagd av folk med solid utdannelse innen faget, og vil i de fleste tilfeller kun eksponeres for andre med tilsvarende kunstnerisk ballast. I noen tilfeller havner dog kunstverkene ute blant vanlige folk, og det er som regel da rabalderet oppstår.

Den evige diskusjonen om hva som er verdig å kalles kunst, har dukket opp på ny. Denne gang er det stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) som stiller spørsmålet. Hun håper å få eliminert debatten en gang for alle ved å erstatte Kulturrådet med en folkejury.

Hjemdal mener at kunst som bruker kjønnsorganer, kroppsvæsker og avføring som kunstneriske grep er uforsvarlig bruk av skattebetalernes penger. «Kulturrådets tildelinger i dag er milevis unna folk flest, i den forstand at det deles ut millioner til ytterst smale prosjekter», sier Hjemdahl til Subjekt.

En av forestillingene hun reagerer på er Ulf Nilsengs «Gloryhole», som viser nakenhet og blotting av penis og rumpe. Nilsengs stykke fikk 1,2 millioner kroner av Kulturrådet og er en del av en trilogi som til sammen har mottatt over 3 millioner i støtte. Nilseng uttalte til NRK at forestillingen ikke handler om penisen hans, men om kjærlighet, nærhet, kropp og ytringsfrihet, og oppfordrer politikere til å ikke dømme kunst de ikke har sett.

«Hvis staten først skal gi u-hjelp til kunst og kultur, så mener jeg at det bør være et breddeprosjekt fremfor et eliteprosjekt», sier Hjemdal. Spørsmålet er vel om alternativet kjapt blir at bare kunst à la «Kjærlighetens vinger» og D.D.E. får støtte. Det er jo hva «folk flest» liker.

På samme måte som at fotballsupportere er av oppfattelsen av at alt som foretas av dommere, spillere eller trenere kunne vært gjort bedre av dem selv, ser folk ut til å tro dette om kunst også. At kunstutdanningen for de fleste begrenser seg til tegning én gang i uka på ungdomsskolen, ser ikke ut til å endre på vrangforestillingen.

Lokalt oppsto en debatt med lignende utgangspunkt da Politihuset skulle utsmykkes, og politimannen Karl Karlsson mente at han kunne få til bedre i garasjen. Hele diskusjonen kulminerte med at Karlsson selv ble nødt til å holde en utstilling med samtidskunst, til svært stor medieoppmerksomhet.

Den nyslåtte kulturministeren, Abid Raja, forsvarer dagens system, til tross for Hjemdals påstand om «elitisme». «For noen kan sikkert Kulturrådet fremstå som elitistisk. Men at mer enn 300 personer fra hele landet fordeler Kulturrådets midler etter prinsippet om armlengdes avstand fra oss politikere, mener jeg er et solid og velfungerende system som samtidig ivaretar faglige hensyn», sier Raja til Subjekt.

Han mener at jevnlige utskiftninger av utvalgsmedlemmene gjør at bestemte kunstsyn aldri får feste seg. Dette er viktig, ettersom kunsten er i kontinuerlig utvikling. De som er best egnet til å se potensialet i fremtidige kunstprosjekter er nettopp de kunstfaglige, og ikke vi andre, ifølge Raja.

Han mener at folkejuryen, på en måte, finnes ute i markedet allerede. Folk viser hva de mener er kunstnerisk kvalitet ved å kjøpe et kunstverk av en kunstner, lese bøker de synes er interessante, invitere en kompis eller familien på teater eller diskutere en ny bok de har lånt på biblioteket med naboen.

«Da er du en del av folkejuryen. Mens Kulturrådet tar seg av de kunstfaglige vurderingene i fordeling av offentlige midler til kunst, kan vi andre stå klare til å ta imot kunsten når den er produsert», sier Raja.

Bråk rundt artistiske uttrykk gjelder ikke nødvendigvis bare scenekunst eller nonfigurativ kunst. Da Norges utvilsomt mest kjente kunstverk – «Skrik» av Edvard Munch – ble utstilt i Berlin i 1893, var protestene så sterke at utstillingen måtte stenge etter én uke. Reaksjonene spriket fra sjokk til beundring. Noen syntes det var stygt, andre lurte på om det var en vits. 127 år senere er det ingen som betviler dets kunstneriske verdi.

Reaksjoner pleier også å dukke opp når moderne arkitektur blir presentert. Ingen bygg i Tromsø har opplevd mer spott og utskjelling enn Ishavskatedralen opplevde, da det ble bygd for litt over 50 år siden.

I dag er det en av kommunens fremste turistattraksjoner og praktbygg, noe som viser at designet på alle vis har tålt tidens tann. Kanskje vil arkitekturen på Kystens Hus en gang bli tatt inn i varmen, bare det får gått noen år? Kritikken har i alle fall stilnet. Noen har til og med begynt å like «Star Wars»-fasaden, selv om juryen fortsatt ikke har landet på noe endelig.

Gardermoen flyplass var så til de grader utskjelt her hjemme, og særlig var den abstrakte kunsten som var utplassert der gjenstand for latterliggjøring. Det opphørte imidlertid det øyeblikket flyplassen høstet ros i svensk og engelsk presse, og begynte å motta priser for god design.

Selv Operaen i Oslo, hovedstadens mest hyllede og besøkte nybygg, fikk masse kritikk på grunn av marmormaterialet man hadde brukt, hvor noen mente at Snøhetta arkitektkontor hadde dummet seg fullstendig ut. Det er ikke så mange som hevder det samme i dag.

Selv om modning kommer noe av kunsten og arkitekturen til gode, er det likevel fortsatt mye som ikke blir bedre over tid. Julestjerna til Vebjørn Sand ser like tåpelig ut i dag som da den kom.


Her blir Marit Bockelie slått til ridder: –

Tromsø-kunstneren mottok utmerkelsen i Sparebankens festsal fredag ettermiddag. Nå vil 86-årige Marit Bockelie øke sin kunstproduksjon.


Den ni meter høye julenissen Gollis i Lyngen ble etter store protester fra lokalbefolkningen fjernet fra fergekaia i sentrum av Lyngen kommune, og plassert i et skogholt. Før den tid hadde statuen høstet utmerkelsen «Norges styggeste turistattraksjon». Ingenting har i ettertid klart å true dets posisjon.

På begynnelsen av 90-tallet skjenket den legendariske boksetreneren Firoz Jessani en statue av en plastrein til Tromsdalen. Denne ble etter mye oppstyr fjernet og skipet til Lakselvbukt, og var sist observert bortgjemt på en låve.

Tromsøkunstner Joar Nango lagde et kunstverk til Kvam, som vakte slike reaksjoner at det ble fjernet selv før kunstverket var ferdigstilt. At kommunen skulle bruke 400.000 kroner på noe sånt, var uhørt for folk. Dette til tross for at Joar Nango en anerkjent kunstner som ble tatt ut til å representere Norge på den store anerkjente Documenta-utstillingen.

I samtlige av de nevnte eksemplene ville folkejuryen etter all sannsynlighet vendt tommelen ned på den tiden verket ble lansert. Noen ganger med rette, selvsagt, men i svært mange tilfeller har man senere sett at den oppfatningen av kreasjonen endrer seg over tid. Og «folk flest» er rett og slett ikke de hvasseste til å vurdere dette.

Som tidligere musiker har jeg innsett at det ikke er alle gitt å forstå komplekse musikkformer som samtidsmusikk eller black metal. For en totalt utenforstående blir det derfor feil å bare avfeie alt i sjangeren som tøv. På samme måte mener jeg det er det med arkitektur, performance- og samtidskunst.

Kulturminister Abid Raja har forstått dette, og hans poeng om at det jo ikke er populærkulturen som trenger hjelp for å komme fram i lyset, er godt. Den delen av teater, musikk og kunst klarer seg utmerket godt uten Kulturrådet, fordi «folkejuryen» har bidratt til å gjøre den kjent.

Silje Hjemdals forslag blir, sånn sett, rent populistisk vås, med mindre man faktisk mener at Norge kun skal ha de titalls artistene og kunstnerne som ville overlevd uten statlig hjelp. Det hun kaller «u-hjelp til kunst og kultur» vil i praksis bety støtte til prosjekter som ikke trenger støtte. Mer til dem som allerede får mye, med andre ord.

Det lover ikke godt for mangfoldet.