Avisa Nordlys oppfordrer oss gjennom Silje Solstads kommentar 27. februar om å slappe av og vaske hendene. Dette skal være førstelinjeforsvaret vårt mot utbruddet av den nye infeksjonssykdommen som har fått navnet COVID-19. Innlegget oppfordrer oss til å ha full tillit til at norske helsemyndigheter er på høyde med og i forkant av situasjonen.

Solstad stiller spørsmålet: «Er det tid for hysteri?» Og konkluderer like selvfølgelig: «Svaret er heldigvis nei.» Hva skulle alternativet være? At vi bør bli hysteriske? Finnes det ingen andre alternativer til hysteri enn avslapningsøvelser?

Vi hører til stadighet den samme typen retorikk i klimadebatten, sist manifestert gjennom den usedvanlig populære Facebook-gruppen, «Folkeopprøret mot klimahysteriet». Meldingen er: «Slapp av folkens. Klimaendringene er helt naturlige. Vi må ikke bli historieløse. Klimaet har vært i stadig endring gjennom klodens historie. Det går helt sikkert bra denne gangen også.» Er det denne typen kommunikasjon våre helsemyndigheter er i ferd med å etablere?

Solstad henviser til råd fra Tromsø kommune og folkehelseinstituttet og til en faktaoversikt fra UiT. I den siste, datert 24. februar, heter det: «Det er ikke utenkelig at noen friske mennesker kan bli bærer av viruset og ta det med hjem til Norge, eller at en turist fra Kina vil bringe det hit. Men vi ser i de 25 andre landene (og territorier) hvor viruset allerede er påvist, liten eller ingen spredning, selv om Japan har rapportert 156 tilfeller. Det er pr. i dag er kun tre døde utenfor Kina. Vi har et godt og effektivt overvåkningssystem og god kapasitet og kompetanse til å isolere de syke for å hindre spredning. Det er pr. i dag ingen grunn til å bekymre seg.»

Denne meldingen er i dårlig samsvar med den faktiske situasjonen i dag, og er et tegn på at UiT henger bakpå. Blir det mange av slike uttalelser fra helsemyndigheter og våre fremste fagfolk, så vil tilliten til informasjonen vi får bli undergravd, og virkningen blir helt motsatt av hensikten. Folk vil søke oppdatert informasjon andre steder.

Hvor godt er førstelinjeforsvaret vårt mot dette virusangrepet? Hvis Nordlys vil være noe annet en et mikrofonstativ for toppen av helsepyramiden, så vil jeg anbefale å intervjue folk i primærhelsetjenesten om hvor god opplæring de har fått til å håndtere de verste scenariene som folkehelseinstituttet har skissert i sine risikovurderinger. Spør gjerne også undervisningspersonell ved universitetet om hvilke planer og forberedelser som foreligger for omlegging til fjernundervisning hvis det skulle komme til mer vidtgående tiltak enn å vaske hendene og hoste i albuen. Det er nemlig det eneste ansatte ved universitetet har fått fra ledelsen så langt.

Jeg er anvendt matematiker og har de siste tre ukene samlet inn data om utviklingen av epidemien og spesielt lekt meg med å lage prognoser for utviklingen av antall registrert smittete i Kina. Jevnlige oppdateringer kan man finne på min Facebook-profil. De prognosene jeg lagde for to uker siden har vist seg å stemme svært godt, og det ser nå ut at den første smittebølgen i Kina er så godt som over. Derimot vokser antall tilfeller utenfor det kinesiske fastlandet hurtigere enn eksponentielt. Jeg tolker dette slik at kineserne med sine omfattende tiltak har klart å bringe den første bølgen under kontroll uten hjelp av utstrakt immunitet i befolkningen. På denne måten har de forhindret at helsevesenet har brutt sammen under en tsunami av smittete.

Det kan virke som norske helsemyndigheter satser på en strategi for å bremse og forsinke smittebølgen, men vi ser allerede tegn til at det svikter i første ledd. Eksemplet med helsearbeideren ved Ullevål sykehus, som fikk lov til å arbeide uhindret med pasienter etter skiferie i Italia uten å bli testet, er urovekkende. Og det bør man kunne si uten å bli stemplet som hysterisk. Opprydningsarbeidet med oppsporing og testing av denne personens kontakter koster langt mer enn det ville ha kostet å sette vedkommende i karantene, og sjansen for at dette blir et nasjonalt episenter for spredning er overhengende.

Et rasjonelt forhold til risiko kan ikke være å se bort fra de verste scenariene, selv om disse skulle være relativt lite sannsynlige. Det er dette vi gjør når vi forsikrer huset vårt. Og ingen kaller oss hysterikere og historieløse om vi tar denne kostnaden og huset likevel ikke brenner ned.