Vi slipper ikke unna diskusjonen om fritt skolevalg, eller karakterbasert opptak til videregående utdanning, uansett hvor langt nord vi flytter. Årsaken er at spørsmålet om fritt skolevalget er en av sakene hvor det er enklest å vise forskjellene mellom Høyre og Arbeiderpartiet i skolepolitikken.

Besettelsen for opptaksordninger gjør at regjeringa nå ønsker at fritt skolevalg skal tvangsinnføres i alle landets fylker. Høyre mener altså at deres politikk på feltet er så fortreffelig at slikt kan ikke være opp til skarve lokalpolitikere å styre. Her må staten på banen. Det virker å være gjennomgående for den sittende regjering at de aktivt ønsker å stramme inn handlingsrommet til lokalt folkevalgte politikere. Lokaldemokrati er viktig, så lenge lokalpolitikere er enig med Høyre, later til å være mantraet.

Derfor foreslår Oslo-utvalget, nedsatt av det rødgrønne byrådet i Oslo, en ny «progresjonsmodell» hvor elevenes utvikling fra 8. til 10. klasse skal vektlegges. Dette skal løses ved at elevene i 8. klasse skal plasseres i ulike divisjoner basert på ferdigheter, og at de skal konkurrere internt i sine divisjoner om plasser på sine foretrukne skoler.

Det ligger utvilsomt gode intensjoner til grunn for både forslagene og venstresidens ønske om å gjøre noe med karakterbasert opptak. Stress hos ungdom, prestasjonsjag samt at utdanningsnivå gjerne går i arv, er alle gode argumenter for å gjøre noe med dagens karakterbaserte opptak.

En progresjonsmodell vil belønne elever som manipulerer systemet ved å bevisst velge å få svakere karakterer når de skal måles, for å tilsynelatende ha økt målbar progresjon når de når slutten av ungdomstrinnet. Det er heller ikke vanskelig å argumentere for at det ville vært en rasjonell ting å gjøre. Men det største problemet med ordningen er at det vil føre til et voldsomt merarbeid til lærere som skal kategorisere hver eneste elev ut fra enda et nytt vurderingsregime.

Det er ironisk at venstresiden, som i alle år febrilsk har kjempet mot nivåinndeling i skolen, nå mener nettopp det kan være løsninga mot fritt skolevalg. Vi skal ikke bare ha A- og B-skoler. Vi skal ha A-, B-, C- og D-elever.

Altfor mange av politikeres løsninger involverer at lærerne skal få flere oppgaver å løse utover opplæring av de kommende slekter.

Vi trenger at det offentlige leverer så godt som mulig på sine kjerneoppgaver – hvorav utdanning av fremtidige generasjoner kanskje er den viktigste. Elevene som i dag går på skolen skal i fremtiden løse stadig større, og verdensomspennende problemstillinger som klimakrise, fattigdomsproblematikk og gryende radikalisering i verden. Da trenger vi gode lærere, ikke mer fordyrende byråkrati. Utdanningspolitikk er altfor viktig til at den kun skal handle om ideologiske kjepphester om skoleopptaksmodeller.