Kommentaren

Hold dem unna soverommet mitt, er du snill

Det å få barn er et høyst personlig anliggende. Det samme gjelder om du av ulike årsaker ikke har det. Derfor må folk slutte å spørre om det.
meninger

«Lag flere barn», var statsminister Erna Solbergs muntre slagord da hun holdt nyttårstalen for et drøyt år siden. «Jeg tror ikke jeg trenger å forklare hvordan dette gjøres. Jeg skal heller ikke komme med noen pålegg», la hun fleipete til, før alvoret ble understreket. At det fødes for lite barn her til lands.

I det siste har dette også blitt hyppig omtalt her i det høye nord, at vi får for lite barn. Nordlys klinte fredag over hele forsiden at «Troms og Finnmark mangler 4.594 KVINNER i fruktbar alder». To dager før 8. mars var det bokstavelig talt skriften på veggen som skrek ut. Her er det underskudd på eggstokker, folkens!

Jeg mener selvsagt ikke at man ikke skal snakke om dette. At det forteller noe om øvrige trekk i samfunnet, som for eksempel sentralisering, synes åpenbart. Og det ville være snålt ikke å nevne det i en pågående samfunnsdebatt om bosetting og befolkningsvekst. Så langt, så bra.

Å få barn har, for den enkelte av oss, uansett null med samfunnsansvar å gjøre. Det er alltid opp til hver og én om man ønsker å få barn eller ikke. Derfor skal folk klappe igjen kjeften og bite tennene sammen hver gang de kjenner en uberettiget trang til å spørre enslige eller par om hvorfor de ikke har barn. Eller hvorfor de ikke har flere barn enn det ene de eventuelt har.

Hvis din sosiale Tourettes likevel overkjører fornuften, og du ikke klarer å holde igjen din egen manglende omtenksomhet, bør du i så fall forberede deg på svar av den heller ubehagelige sorten, og som berører en rekke intime og private sfærer du sannsynligvis ikke ønsker – eller vil – snakke om heller. Dette gjelder i høyeste grad også foreldre, svigerforeldre og besteforeldre. Særlig dem.

Uansett hva årsaken er til at andre enn deg selv ikke har barn, kan grunnene være mange. Og selv om noen rett og slett ikke ønsker barn, og lever godt med det, kan grunnene være både sammensatte, kompliserte, vonde, ubehagelige og – så å si alltid – intime. Fordi det å få barn og å ha sex er unektelig nokså uløselig knyttet til hverandre.

Undertegnede har aldri hatt lyst på egne barn. Siden jeg med dette utgangspunktet representerer et slags darwinistisk blindspor, at hele menneskearten hadde forsvunnet av seg selv om alle tenkte likedan, er jeg helt åpen for vitser på min bekostning. At det fremtidige, kollektive genbassenget er forskånet fra mine arvestoffer etc. Jeg ser den, og jeg synes også det er morsomt.

Nå ser det riktig nok ut til at mennesket – også de som har barn – er i god stand til å ødelegge kloden på andre og mer kreative måter, men likevel. Vi trenger jo ikke gi helt opp riktig ennå heller. At jeg er i den heldige situasjonen å ha valgt dette selv, forandrer ikke det faktum at mitt valg er noe ingen har noe med.

Da jeg var i trettiårene, og spørsmålet kom hyppigere enn det økende antall unger som poppet opp i omgangskrets og blant jevnaldrende kolleger, hendte det jeg ble så lei at jeg svarte med heslig intime og superpersonlige svar som, for ordens skyld, ikke stemte. «Aggressiv kreft i penis» var en favoritt, fordi det umiddelbart utløste ansiktsuttrykk som skrek ut forferdelse og anger for hva de nå hadde stelt i stand av sosiale ubehageligheter.

Men det kunne også vært den faktiske forklaringen. For det kan være dæven så kleine, ubehagelige svar som er grunnen. Fordi du indirekte stiller deg inne på soverommet til andre folk og ber om å få vite hva som skjer, eller ikke skjer, der. Og da får du pinadø og vær så god høre på svarene, hvis ikke kan du heller bare drite i å spørre.

Lakmustesten, og den enkle huskeregelen, kan være om du selv ville ønsket det. Om du ville ønsket å diskutere sexlivet ditt med alt slags folk; fra foreldre, svigerforeldre, besteforeldre og kolleger til perifere venner og bekjentskaper.

Om du kunne tenkt deg å legge ut om sædkvaliteten til deg eller samboeren din. Om du følte deg komfortabel med å snakke om innvortes anliggender som ondartede polypper i livmoren, cyster på eggstokkene eller trøbbel med prostata. Om impotens, spontanaborter, selvvalgte aborter, blødende underliv, ereksjonsmangel, mangel på sexlyst som følge av kroniske sykdommer; psykiske eller somatiske eller sammensatte.

Om bruk av medikamenter eller medisiner der infertilitet er konsekvensene. Det kan også hende at den/de du spør, hvis de svarer ærlig, legger ut om bruk eller trøbbel med bruk av forskjellige prevensjonsmidler, der middagsselskapet plutselig må finne seg i lange utlegninger om p-piller, p-staver, kondomer, avbrutte samleier, spiraler, menstruasjonssykluser og hva det måtte være.

Det er heller ikke lett å sitte foran en gjeng lykkelige småbarnsforeldre å snakke om angsten for å få angst for et annet menneske, bekymringen for å dø fra egne unger eller oppleve egne barns lidelser og død. Om noia for hverdagslige foreteelser som barnebursdager, 17. mai-tog, skoleavslutninger og juletrefester eller en alvorlig og altoverskyggende frykt for å mislykkes som forelder.

Eller kanskje du ikke stoler tilstrekkelig nok på partneren din til at dette betydelig steget videre føles naturlig. Og det er sikkert ikke så vanvittig festlig å fortelle andre mennesker om hvordan du og partneren har prøvd intenst å få barn, uten å lykkes, da det unektelig sender tankene rett inn på soverommet deres, på en usedvanlig lite ærefull måte.

Testen er enkel: Hvis du ikke har lyst til å høre andre snakke ufiltrert om alt eller noe av dette til deg, og/eller at du selv ikke ville følt deg komfortabel med å snakke om det samme, skal du bite deg i leppa og la være å spørre. For med én gang du spør hvorfor andre ikke har barn, åpner du et stort og sort hull du virkelig ikke vet hva skjuler.

Å få barn eller ikke trenger heller ikke være utløst av et valg. Noen legger det på vent uten å ta noe endelig eller absolutt valg. Noen ønsker å bli ferdig med utdanning og få fast jobb først. Andre vil reise rundt og rase fra seg på diverse felt, og der små barn er inkompatibelt med kursen som stakes ut.

Og det er ikke akkurat slik at alle som har stiftet familie, eller blitt separerte foreldre, var så forbanna mye bedre å planlegge enn de som er barnløse. Tvert imot, vil jeg mene i flere tilfeller. Det er sågar de som ikke burde fått barn, og det finnes selvsagt en rekke eksempler på både single og foreldrepar som tenker at det der med unger akkurat der og da ikke var så smart, at man ville ventet eller rett og slett latt være. Du kan bare ikke si det høyt.

Om du har ett eller flere barn eller ikke, gjør deg isolert sett ikke til noe bedre eller dårligere menneske enn andre. Det hele koker ned til et spørsmål om frihet. At livet er mer enn å være rugekasse eller avlshingst, og at hver og én må få ta sine valg, eller leve med de hindrene, begrensningene eller gavene livet har gitt. For det er og blir en privatsak, og det skal både kolleger, bekjente og nære og perifere familiemedlemmer respektere.

For ikke å glemme demografi-eksperter og statsministre, eller barnløse kommentatorer i media.