Sett fra sidelinja

Metoo er språket, vi er alle stemmen

Kjære rettferdighetssøkende, solidariske og engasjerte tromsøværinger. Gratulerer med kvinnedagen.
meninger

For vel 2 år siden varslet jeg om seksuell trakassering, og sto etter hvert også fram med fullt navn, mot en av Norges mektigste politikere. Siden den gang har samfunnsdebatten rundt temaet blitt forsøkt diktert, gjennom å sensurere bruken av begrepet seksuell trakassering.

Likestillingsloven har blitt forsøkt overprøvd. Og selv jeg, som ikke har noe posisjon å forsvare, og for så vidt ikke har hatt noe politisk verv på over ti år, har blitt mistenkt for å drive med maktkamp og heksejakt. Så jeg ser meg nødt til å gjenta et par ting.

Motivasjonen for å varsle og å fortelle åpent om seksuell trakassering, var å være med på å bryte stillheten rundt seksuelle krenkelser.

Drivkraften var å bidra til en samfunnsdebatt og samfunnsutvikling som slutter å snu ryggen til, når noen blir utsatt for urett.

Siden den gang har jeg jobbet hardt for å forsøke å dreie debatten dit den hører hjemme. For det handler om strukturelle problemer i samfunnet som tillater personer med makt å bruke den makta på andre menneskers bekostning.

Likevel har jeg opplevd gang på gang å bli forsøkt redusert til å bare være en «varsler» i én spesifikk sak. Jeg har på ingen måte lyst til å identifiseres med navnet på den personen som seksuelt trakasserte meg i slutten av tenårene. Men troen på et mer likeverdig samfunn gjør det verd å ofre identiteten sin.

Mange hadde brutt stillheten før meg, og jeg håper mitt bidrag i sin tur kan ha ført til at andre igjen har turt å bryte stillheten videre. Jeg ønsker at vi som enkeltpersoner og som samfunn ikke skal akseptere at trakassering, utestenging og maktovergrep skal få vokse fram.

Det er ikke noe nytt at personer utsatt for krenkelser, overtramp og maktovergrep får historiene sine forsøkt bagatellisert, latterliggjort og omdefinert. Det er kanskje her Metoo har hatt sin viktigste rolle og slagkraft. Tidligere har skammen gjort at det man har opplevd av krenkelser ikke er noe man skal lage noen sak av. Men når flere tør å ta bladet fra munnen, blir det lettere for den enkelte å fortelle.

Den usynliggjøringen, marginaliseringen, diskrediteringen og paternalismen som kvinnebevegelsen har adressert opp gjennom historien, og som fikk en ny kraft gjennom metoo-bevegelsen, er det mange mennesker i vårt samfunn som vil kjenne seg igjen i. Frarøvelse av frihet, likeverd, deltakelse og tilhørighet. Vi er mange som kjenner igjen konturene.

De av oss med minoritetsbakgrunn – som hver eneste dag opplever hverdagsrasisme. Som blir møtt med generaliserte fordommer på bakgrunn av hudfarge og etnisitet. Som opplever ekskludering fra den enkelte arbeidsgiver, men som også opplever strukturelle maktovergrep fra politikere og medieinstitusjoner. Som må sitte og høre på forklaringer om sosiale problemer og sosial ulikhet med årsak i etnisitet og hudfarge.

De av oss som er skeive – som har vokst opp i den heteronormative skolen der grov trakassering, hets og vold så mange ganger har fått passere uimotsagt og uten konsekvenser. Mennesker som, til tross for vårt tilsynelatende likestilte og opplyste samfunn, fortsatt kan kjenne på frykt for ikke å bli godtatt for å være den man er.

De av oss med funksjonsnedsettelser – som opplever et velferdssystem som fortsatt preges av dårlige holdninger. For eksempel gjennom å motarbeide viktige verktøy som brukerstyrt personlig assistanse: En lovfestet rettighet som legger til rette for sosial deltakelse på alle samfunnets arenaer på lik linje med alle andre. Som er avhengige av ekstremt utholdende pårørende, som ofte drives til å brette ut privatlivet sitt i media i håp om å få et minimum av rettighetene og likestillingen man har krav på.

De av oss med utviklingshemming, autisme og sosiale tilpasningsproblemer – som opplever et skolesystem som ikke greier å gi et inkluderende undervisningsopplegg, men som istedenfor plasserer elever i egne avdelinger, og dermed fratar dem sosial tilhørighet og fysisk plasserer dem i bås. Og som paradoksalt nok må betale den høyeste prisen ved nedskjæringer og kutt i skolen.

De av oss som sliter med psykiske lidelser – som får den parodisk generaliserende merkelappen «psykisk syk». Som opplever en hjelp og en kompetanse flere lysår fra det behandlingstilbudet en ville fått om man bare hadde hatt en somatisk sykdom og ikke en psykisk lidelse. Mennesker som må bruke sine beste år av livet på å stå i kø for å få hjelp (mange dør i den køa). På toppen av sosialt stigma og merkelapper, blir man forbigått fordi diagnosen er psykisk og ikke somatisk. Det er et alvorlig strukturelt problem.

De av oss med behov for trygdeytelser – som ikke bare møter fordommer og mistenkeliggjøring fra samfunnet, men som møter et hjelpesystem som legger stein til den byrden det er å falle utenfor arbeidslivet, og dermed gjør fornedrelsen komplett.

Listen kunne fortsatt i det uendelige, dette er en topp av et digert isfjell. Kampen som marginaliserte grupper må kjempe er et stort og strukturelt samfunnsproblem. Det handler om mennesker som fratas frihet og likeverd og daglig utsettes for menneskerettighetsbrudd. Undertrykkingen er vanskelig å identifisere fordi den ofte er en del av et strukturelt system som tillater det å skje.

Metoo har gitt kvinnefrigjøringen en viktig og tiltrengt kraft. En bevegelse som satte ord på det så mange har opplevd ‒ å bli redusert til et sexobjekt i alle mulige slags sammenhenger. Men bevegelsen handler også om mer. Den handler om hva skjeve maktrelasjoner kan gjøre av skade.

I dag er det kvinnedagen. Vi skal markere at kampen for kvinners stilling i samfunnet er langt fra over. Fortsatt ser vi et altfor høyt lønnsgap mellom kjønnene. Vi ser at toppledersjiktet domineres av menn. Vi må stadig rykke ut å kjempe vår rett til å bestemme over egen kropp. Og rettsikkerheten for voldtektsofre er fortsatt for dårlig. For å nevne noe.

Kvinnebevegelsen må fortsette å kjempe for like rettigheter mellom kjønnene: For hvis vi ikke engang greier å få likestilling mellom kjønnene, kan vi bare glemme å få likestilling for alle.

Metoo er språket, og vi er alle stemmen. Det er opp til oss å bruke den. Bruke ytringsfriheten vår og stemmen vår. Strekke en hånd opp i været. Si ifra. Som medmenneske. Som fagfolk. Som klassekamerater og kollegaer. Som kjæreste, familie og venner til de som opplever urett.

Det er opp til oss å bruke vår empati og vår rettferdighetssans. Det er opp til oss å bruke vårt engasjement, mandat og vår tro på et bedre samfunn. Et samfunn som inkluderer og som ikke aksepterer at mobbing, trakassering, utestengelse og diskriminering skal få vokse fram.

Kun ved å heve stemmen, stå opp imot maktapparatet, ved å varsle – kan vi utgjøre en reell forskjell. Det er opp til oss å vise at vi forventer et samfunn som preges av likeverd, respekt og frihet.

Det er opp til oss å stille krav til etisk standard hos de som skal representere oss. Vi må bryte stillheten.

Likestilling mellom kjønnene er en forutsetning for likeverd for alle. Dette er kampen for marginaliserte grupper. Ikke bruk maktarrogansen din på meg. Det er nok nå.

PS: Teksten er en skriftlig versjon av 8.mars-talen Sunniva holdt som hovedtaler i Trondheim.