Smittetoppen i Kina var nådd allerede 6. februar, og nå er antall nye smittede praktisk talt null. Søndag 8. mars var antall nye smittede 40, og ingen var utenfor Hubei-provinsen. Akkumulert antall bekreftet smittede i Kina er nå 81.000, antall døde er 3.200 og antall som er blitt friske er 47.000. Det er altså fortsatt mange syke, men det kan ikke være mye tvil om at kineserne har denne smittebølgen under kontroll.

Kurven for antall nye smittetilfeller per dag er klokkeformet og nesten symmetrisk. Den har brukt en måned på å vokse fra nesten ingen ting til maksimum (januar måned), og en måned på å avta til nesten ingen ting (februar måned).

Den tilsvarende kurven for smitte på verdensbasis tegner til å ha to topper. Januar og februar er helt dominert av Kina, men etter ca. 25. februar er det resten av verden som har bidratt til smittetallene. Det er tegn til at antall nysmittede i verden har begynt å avta etter 7. mars, men for å finne årsaken til dette må vi se på utviklingen i de tre store episentrene utenfor Kina; Sør-Korea, Italia og Iran, som i skrivende stund (9. mars) hver har ca. 7000 bekreftede smittetilfelle.

Her er situasjonen at Sør-Korea har hatt nedgang i antall nye smittede siden 1. mars, mens antallet i Italia fortsatt dobles hver tredje dag. Et forbløffende faktum er at Sør-Korea bare har 0.6 prosent døde blant de smittede, mens Italia per i dag har 5 prosent. Dødeligheten i Italia er altså nesten ti ganger høyere enn i Sør-Korea.

Jeg tør ikke spekulere på hva årsaken til dette kan være, men det bør være en oppgave for våre hjemlige epidemieksperter. Smittetrykket for Norge kommer jo nå vesentlig fra Italia.

På mange måter er situasjonen i Europa sammenlignbar med den i Kina for en drøy måned siden. Italia er Europas Hubei-provins, og Nord-Italia med Milano er Europas Wuhan. Kina har klart å begrense store utbrudd til Wuhan. For eksempel har gigantmetropolene Beijing og Shanghai hver mindre enn 400 akkumulert antall bekreftede smittede.

Det store spørsmålet er om vi makter å gjenta kinesernes bragd i Europa. Foreløpig ser det ikke så lyst ut.

Til dem som er redde for de økonomiske virkningene av inngripende tiltak vil jeg påpeke at konsekvensene av å unnlate å gjennomføre dem, eller å vente for lenge, kan være betydelig større.

Kina har vist at et par måneders nedkjøling av økonomien kan være tilstrekkelig til å få kontroll. Det har allerede sendt sjokkbølger gjennom finansmarkedene, oljeprisen stuper, og vi vil se lavere eller negativ økonomisk vekst en stund framover. Men alternativet kan bli så uendelig mye verre.