Å være politisk rådgiver er en lukrativ jobb som burde være attraktiv i arbeidsmarkedet, iallfall om man jobber for fylkesrådet i Troms og Finnmark. Går man bare et par måneder tilbake i tid, var årslønnen for denne jobben i Troms fylkeskommune på 550.000 kroner, en moderat lønn litt over det en spesialsykepleier med maks ansiennitetstillegg får.

Frem til i januar i år var Troms og Finnmark to separate fylkeskommuner, og det var til sammen bare ei stilling i denne jobben. Etter sammenslåingen har det vokst til tre stillinger, i tillegg til at disse har gjort et solid byks lønnsmessig, hvor to av dem hever 730.000 kroner og én av dem hele 850.000 kroner.

Det er ingenting ved dette som er verken ulovlig eller snuskete, men det er likevel vanskelig å skjønne hvorfor fylkeskommunen selv setter seg i denne smått uforklarlige situasjonen, all den tid fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo (Ap) ikke engang evner å rettferdiggjøre eller gjøre rede for hvorfor lønningene mer eller mindre over natten er blitt såpass høye.

At politisk rådgiver Hilde Mietinen (Sp) skal heve ei årslønn på 850.000 kroner, som attpåtil er 100.000 kroner mer enn statsministerens politiske rådgiver, henger selvsagt ikke på greip overhodet. Svarene fra Bjørn Inge Mo er dessuten langt fra betryggende, enn si nevneverdig forklarende.

«Vi har ikke hatt retningslinjer», sier han da iTromsø spør hvordan de har landet på de gjeldende lønningene, og tilføyer «Men vi må få på plass et regelverk, sånn at vi har noe å forholde oss til i slike saker».

På spørsmål til hvorfor en politisk rådgiver i fylkeskommunen skal tjene mer enn de som jobber i for regjering og statsminister, er svaret av det mildt underlige slaget:

«Ja, det kan du spørre om. Det har jeg ikke noe godt svar på».

Han skal ha for ærligheten, Mo, men dette er uansett foruroligende.

Fylkeskommunen er hundre prosent finansiert av skattebetalerne, og det er helt innlysende at de ikke kan være verken lønnsledende eller ta seg friheten til å lønne sine politiske rådgivere høyere enn hva tilfellet er hos landets statsminister.

Når de ikke engang kan svare selv på hvorfor det er slik, og til og med innrømmer at det ikke finnes verken retningslinjer eller gode svar på tingenes tilstand, burde det ringt noen bjeller før disse lønningene ble avtalt. Når både Ap, Sp og SV, partiene som er representert i fylkesrådet, alle har tatt til orde sentralt for at både politiker- og lederlønninger bør reduseres, virker dette spesielt uklokt og uforståelig.

Poenget med å slå sammen enheter er å spare penger på både administrasjon og byråkrati. Hvis det i stedet blir flere ansatte, til høyere lønninger, er vi allerede med minst én fot inn i parodien.