Kommentaren

Nå må vi puste med magen og tenke på hverandre

Det kan være greit å minne om hva tiltakene mot smitte faktisk handler om. Det handler ikke om verken panikk eller ønsker om å gjøre livene verre for den enkelte. Alt er sentrert rundt det å forhindre smitte.
meninger

Det er et kollektivt krafttak, der omsorgen for de svakeste rundt oss, for de mest utsatte, er det vesentligste. Det er derfor alle må gjøre sitt. Vi må alle skjerpe oss på håndhygiene. Vi må alle begrense vår aktivitet i settinger der det er mange mennesker. Vi må alle gjøre vårt. Nå kommer heldigvis også myndighetene på banen.

Det heter seg at «når man har med eksponentiell økning å gjøre, er tidspunktet man må handle når det nesten føles for tidlig». Stenging av skoler og barnehager er ikke en overilt handling, men et svært viktig tiltak for å holde dødstallene nede.

Det er ikke lenger bare ute i verden - også her i Tromsø har vi havnet i en ekstrem situasjon på grunn av et nytt virus, som det foreløpig ikke finnes noen kur eller vaksine for. Vi vet imidlertid en del om hvordan vi kan hindre spredning, og i stedet for en «vent og se»-mentalitet, virker det mest fornuftig å sette inn drastiske tiltak allerede nå.

Klokken 11 torsdag holdt Tromsø kommune pressekonferanse om koronasmitten, og hvilke tiltak de skulle iverksette. I løpet av seansen tikket det inn melding om at både Oslo og Bergen stenger alle skolene i kommunen i en toukersperiode. Dette, i et forsøk på å holde smittetallene nede.

Blant tromsøskolene hadde både Kongsbakken, Breivang og Den internasjonale skolen allerede gått inn for det samme. Begrensningen av koronasmitten ville imidlertid være svært mye mer effektiv hvis det samme ble gjennomført alle steder i byen. Og ganske riktig: kl 12.45 kom det melding fra regjeringen om at samtlige av landets skoler og barnehager skulle stenges.

Sett utenfra kan det kanskje virke ekstremt, tatt i betraktning at Norge ikke en gang har hatt noe dødsfall knyttet til korona ennå. Lærdommen fra Italia er imidlertid overtydelig. Landet har til nå registrert 827 døde, en økning på 196 bare siste døgnet. Og tallet på omkomne per dag ser bare ut til å øke. Vi snakker om eksponentiell økning.

Det må selvsagt gjøres tiltak for at folk i helsevesen og politi – som jo også har barn – skal kunne fortsette å gå på jobb. I skrivende stund vet jeg lite om hva som er planlagt. Det hele minner om en krigssituasjon, og vi må innrette oss deretter. Fordelen er at vi alle spiller på samme lag, med et felles mål om å begrense skadeomfanget. Alle kluter til for at de viktigste delene av samfunnet likevel kan holdes i gang.

I løpet av dagen har det rydd inn meldinger om forskjellige institusjoner som har besluttet å lukke i en periode. Alle idrettsarrangementer, universitetet, konferanser, kulturarrangementer, Kulturskolen og TIL-kampene er avlyst eller utsatt på ubestemt tid. Det kan virke overilt, men heller det enn en ukontrollert pandemi i kommunen.

De økonomiske ringvirkningene kommer selvsagt til å bli enorme, og vi må være forberedt på en rekke permitteringer og konkurser fremover, som et resultat av at landet de neste fjorten dagene omtrent kommer til å gå i stå.

Noe vi imidlertid ikke tåler stopper opp, er helsevesenet, og hvis man bare har en plan for hvordan det holdes i gang, virker stenging av skoler og barnehager som et svært fornuftig tiltak.

Så gjelder det for alle og enhver å beholde roen, tenke klart og være edruelig. Mange rammes økonomisk, mange møter logistikkutfordringer i familielivet de ikke har kjent på før og alt føles litt skummelt og rart. Da må vi påføre oss mer selvdisiplin og bevissthet rundt håndhygiene og smittefare enn det vi normalt er vant til og handle etter de råd helsemyndighetene gir oss.

Også må vi stå sammen nå.