Adressen til det foreløpig navnløse hotellet er Kaigata 5. Med sin høyde og plassering vil det stå såpass nær The Edge at de to blir litt som tvillingtårn. To moderne hoteller, nesten samme høyde, sammen blir de Tromsøs nye postkortmotiv.

Som alltid når et nybygg skal ta en bit av himmelen, må det gi noe tilbake. Kaigata 5 må være minst like bra som The Edge, som er et uvanlig vellykket høyhus.

Noe av det som gjør The Edge så bra er de mange vinklene. Hotellet sin skala er mye større enn naboene, og det glir bedre inn i omgivelsene enn en ren firkant ville gjort. Til tross for den kaotiske formen, har hotellet en synlig struktur. De horisontale vindusfeltene knytter hotellet visuelt sammen, så det virker helhetlig. The Edge har ingen skamsider, og ser bra ut fra alle sider. Materialene virker ikke billige eller enkle. Hotellets inngangsparti skaper en lun og innbydende plass, som ønsker velkommen.

Spaltist Ron Røstad. Foto: Tom Benjaminsen

The Edge har en kulhetsfaktor. The Edge er Petter Stordalen, mannen som kroppsliggjør alle kjerneverdiene til sin hotell-merkevare. Det er edgy, lekent, vågalt, hipt, stilig, sexy og fremoverlent. Det er ikke ofte så mye går så bra med et byggeprosjekt. I alle fall ikke i Tromsø.

Med utgangspunkt i utbyggers presentasjon av Kaigata 5, slik det er lagt ut for offentligheten hos kommunen, vil jeg gi noen av mine tanker om planene.

Første inntrykk er at Kaigata 5 ikke matcher The Edge. Det ser ikke forferdelig ut, men gir heller ingen grunn til begeistring, bortsett fra en flott skybar på toppen.

I motsetning til The Edge, med sine mange vinkler, er Kaigata 5 en enkel blokk, ei fyrstikkeske på høykant. Fasongen er enkel, men det trenger ikke være dårlig. Arne Jacobsens SAS-hotell i København, åpnet i 1960, er ei 20 etasjer høy fyrstikkeske. Så enkelt som det kan bli, og så stilig som det kan bli. Fasaden på Kaigata 5 viser at arkitektene ikke vil «eie» enkeltheten, men heller maskere den.

De horisontale vindusfeltene varierer i størrelse, noe som gjør bygget usammenhengende. I stedet for å skape en spennende og variert fasade, fremstår det som umotivert dekor for å dekke over hvor kjedelig blokka egentlig er. Men den er fortsatt like kjedelig, bare kaotisk i tillegg.

Store deler av fasaden har ikke vinduer, som gjør den enda mer usammenhengende, i tillegg til at døde fasader ikke er spesielt lekkert. Disse store, brede vindusløse ytterveggene går hele veien opp.

Den praktiske begrunnelsen for disse vindusløse ytterveggene er at de skjuler trappene, som blant annet skal brukes som rømningsveier. Et av trappehusene står på det sørvestre hjørne, der hvor hotellets aller mest spektakulære utsiktsrom kunne vært. Hotellets beste hjørne benyttes altså som rømningsvei. Trapperommene gir også en delvis død fasade på gateplan mot kaia.

Kaigata 5 blir beskrevet grundig i de 48 sidene som er sendt inn til kommunen, men materialbruk på fasadene er ikke nevnt noen steder, utover at det antydes kvalitet. Dette sender et signal om at materialer kanskje ikke blir prioritert. Da kan man risikere at valg av fasadeplater blir gjort av en regnskapsfører med kalkulator, som velger materialer på grunnlag av pris.

Dette er hva de fleste seriøse utbyggere dessverre gjør. På bildene ser det ut som skinnende hvitt. Det kan være alt fra billige blekkplater til noe langt finere. Noen høyhus er elegante og gjenkjennelige. Kaigata 5 er uelegant og rotete. Det mangler en synlig idé. Som en konsert der alle instrumentene spiller hver sin melodi.

Hotellet vil ses fra mange steder i byen, og se veldig forskjellig ut avhengig av ståsted. Sett fra Kystens Hus, for eksempel, får vi et utsnitt som har veldig nye vegg og nesten ingen vinduer. Det minner faktisk litt om den 27 etasjers høye vindusløse skyskraperen At & T Long Lines Building i New York, som ble bygget i 1974 som telefonsentral.

Konklusjonen er at Kaigata 5 er streit, tilstrekkelig, fornuftig, rimelig, trygt og saklig. Dette er, for å si det rett ut, et Thon-hotell. Det lukter litt gjerrigknark og kamferdrops.

Helt klart, tomta kler et høyhus. Det skaper liv på kaifronten. Det gir en fin fasade for byen mot sundet. Dersom utbyggerne skroter de nåværende tegningene, kan de heller tegne et nytt hotell med litt ekte Stordalen-fres. Hvis ikke vil The Edge for alltid måtte leve med sin ukule lillebror noe hundre meter lenger nord.