Fra sidelinja

Tanker fra et hjemmekontor

Jeg hadde egentlig tenkt at denne spalten skulle være koronafri sone, men det lar seg ikke gjøre.

Stein Gunnar Bondevik 

meninger

Jeg er sendt på hjemmekontor, jeg sitter i sofaen og jobber og alt er nytt og rart – det er vanskelig å tenke på noe særlig annet enn konsekvenser av pandemien.

Mitt kjære Liverpool tapte i Champions League i går. Det ser ut til at vi har et historisk keeperproblem, det vil seg liksom ikke etter Ray Clemence, han som reddet alt fra 1968 til 1981. Det har vært mye rot etter det. I går var intet unntak. Men det er nå så. Det var ikke det rareste som skjedde. Det rareste var selvsagt at over 52.000 mennesker sto som sild i tønne på stadion. Og at noen tusen spanjoler hadde tatt turen fra Madrid for å se en fotballkamp.


Forsikringsselskaper lover å dekke avbestillinger

På grunn av koronaviruset velger flere forsikringsselskaper i Norge å dekke alle avbestillinger på reiser.


Vi skal ikke bli hysterisk, jeg vet. Og jeg er på ingen måte hysterisk, jeg har ikke så mye som et anstrøk av hypokondri eller angst av noe slag – det er jeg veldig takknemlig for. Det må likevel være lov å bruke hodet og ta inn over seg den situasjonen som nå utspiller seg i Italia. Folk dør i sykehussenger, dør i respirator – det er ikke til å tro at vi har fått en situasjon som er så uhåndterlig.

Er det noe spesielt med Italia? Er det grunn til å tro at den samme situasjonen ikke vil oppstå her, nå som vi ikke lenger har kontroll med smittekilden til hvert enkelt tilfelle? Vel, man kan alltids håpe. Folk bor beviselig tettere i Italia, og eldre er i mindre grad aleneboere, slik normen er her hjemme. Men vi kan på ingen måte planlegge for et mildere scenario, det må planlegges for full nedstengning, også hos oss. Og kriseforståelsen må snart komme på plass, i alle ledd.


Fagforbundet vil ha større krisepakke til helse- og omsorg

Fagforbundets leder Mette Nord mener at midlene som regjeringen bevilger til kommunene i sin tiltakspakke ikke står ikke i forhold til alvoret i situasjonen.


Det er fort gjort å begynne å tenke tilbake på de tidligere tilfellene av epidemier, på fugle- og svineinfluensa, og tenke at det går over før det har begynt. Jeg spøkte selv med fugleinfluensaen på sosiale medier for ikke lenge siden, fra den gangen Dagsrevyen rapporterte om at noen hadde funnet en død måke på Solastranda. Det er lov å smile av det, men det er ikke lov å bruke det som bevis på at COVID 19 er reksjuka, det og.

Det er lett å hive seg på bølgen av kritikere mot Verdens helseorganisasjon, som beviselig har ropt opp om fare for verdensbefolkningens helse før, uten at det manifesterte seg i det omfang man kunne få inntrykk av. Kritikerne sikrer seg på alle bauger og kanter – blir omfanget mindre får de rett, og blir det en virkelig omfattende krise får de rett når de sier at WHO har ropt ulv så mange ganger før at det ikke virket når ulven virkelig var innenfor gjerdet.


Tyrkia stanser flygninger til Norge

Koronapandemien får Tyrkia til å stanse flygninger til og fra ni europeiske land, inkludert Norge.


Men man kan heller ikke underslå det faktum at når alarmen i WHO går, så skjer det jo ting også. Helsevesen settes i alarmberedskap, penger sendes inn i forskningen for å finne vaksiner, grenser stenges, folk isoleres, forholdsregler tas.

Fra mitt ståsted synes det helt umulig å forutse hva som kunne blitt resultatet av denne, eller av tidligere epidemier, om alarmen ikke hadde gått. Det klokeste vi kan gjøre er å beholde tilliten til disse institusjonene og lytte når de snakker, også i fortsettelsen.

Så er det jo selvsagt en kunst å finne de rette virkemidlene. Her vil man aldri treffe blink, men jeg tror nok at vår tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen er inne på et klokt spor når han sier at det bedre å gjøre for mye for tidlig, enn for lite for sent.


Tromsøværinger kom rett fra sol og 20 grader til hjemmekarantene

Fredag ettermiddag landet et fly fra Gran Canaria på Langnes. Etter de nye reglene skal alle som kommer med fly utenfor Norden i hjemmekarantene. Passasjerene tar det med ulik fatning.


Bare ettertiden vil kunne vise hvorvidt tiltakene var de rette, til riktig tid og i rett omfang. Derfor er det godt å konstatere at våre politikere bruker samarbeidsviljen i langt større grad enn uviljen i diskusjonene, dette er selvsagt ikke tiden for å score billige politiske poeng.

Alt tyder på at denne epidemien, så langt, først og fremst rammer eldre og de som allerede er alvorlig syk fra før. Altså våre aller svakeste. Vi andre ser ut til å kunne gå noenlunde uskadd fra et sykdomsforløp. Det gjør at samfunnets håndtering av epidemien setter særlig store krav til solidaritet, mange har kalt det for en dugnad for helse. Det synes jeg er en god rettesnor og motivasjon for å sitte på dette hjemmekontoret i en stund.

Det andre vi nå bør tenke på er alle de som blir rammet av tiltakene, som får sin arbeidsplass truet av alle kanselleringer. I nord er det særlig reiselivet, ofte med skjøre økonomier, som får det verst i første fase. Her må vi alle kjenne et ansvar for å ikke tråkke til med overilte avbestillinger langt fram i tid, og kanskje i større grad enn tidligere forsøke, i den grad man kan, å øke den lokale bruken av fasilitetene, når tilreisende uteblir.

Det er mye å tenke på når alt er nytt og rart.