«Enda en debatt om fritt skolevalg? Snork.» skriver Martin Lægland i avisa iTromsø. Fritt skolevalg er verken snork, smalt eller teknisk. Fritt skolevalg er å la elevene bestemme hvilken skole som passer de best. Dersom fritt skolevalg byr på byråkratiske problemer så er det byråkratiets feil og ansvar, ikke elevenes.

Nylig kunne vi lese om bussrutene som bestemmer hvor Erlend i Innlandet kan gå på skole. På grunn av et 10 minutters busstopp er ikke drømmeskolen til Erlend nærmest. At et 10 minutters busstopp skal være avgjørende om du kan gå på drømmeskolen eller ikke viser at systemet er ødelagt. I verste tilfelle sier Erlend at han dropper ut av videregående. Dette er reglene i nærskoleprinsippet.

Også progresjonsbasert modell er en dårlig idé. Å sette elever i ulike divisjoner etter hvor flinke de er på skolen skaper forskjeller. Systemet kan manipuleres og vil ramme de som trenger tettest oppfølging og hjelp i skolen. Fritt skolevalg er derfor den beste løsningen.

Vi er nødt til å diskutere rammene og innholdet i norsk skole. Skolen svikter mest på lesing, regning og skriving. Men det er vanskelig å lære seg å lese, regne og skrive på en skole man ikke trives på. Det bør være en rett å velge seg bort fra en skole med for eksempel mobbing. Nærskoleprinsippet rammer de som trenger fritt skolevalg som mest, og det må vi diskutere.

Lægland har likevel rett i at fritt skolevalg viser forskjellen mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Elevenes rett til å bestemme selv er ukrenkelig for Høyre. Mens Arbeiderpartiet er mer opptatt av systemet enn elevene.

Elevene vet best hvor de skal gå på skole. Det vil Unge Høyre alltid kjempe for. Politikere har en fordømt plikt i å sette elevene foran systemet.