Hele samfunnet rammes med en dominoeffekt vi ikke har sett maken til i fredstid. Utesteder og restauranter stenges. Kjøpesentre og gater tømmes for folk, spesialforretninger sliter og annonsemarkedet smeltes ned, med de vidtrekkende konsekvenser det har for alle og enhver. Særlig små og uavhengige bedrifter, der egenkapitalen er lav, rammes hardt. Bare den siste uken er det blitt 84.000 flere ledige enn for en uke siden.

Derfor er det ikke til å unngå at vi snakker om økonomi, i en fra før vanskelig tid. Myndighetene har da også blitt stilt til ansvar fra diverse næringer, og det jobbes kontinuerlig med krisepakker. Og vi har neppe sett den siste, etter at Stortinget ble enige om en foreløpig redningspakke på 100 milliarder kroner. De som er permittert loves blant annet full lønn i 20 dager.

En bransje som har blitt alvorlig økonomisk filleristet er kulturen. Også her er det de små aktørene som særlig har fått merke det. Kansellerte arrangement, turneer, utstillinger m.m. får enorme konsekvenser, ikke bare for utøverne, men også for lyd og lysmenn/-kvinner, tekniske ansvarlige, managere, arrangører, bookingagenter osv.

Langt de fleste er frilansere, der inntektene er ujevne, sesongbaserte og uforutsigbare. Og det som skjer nå er dramatisk. Provisoriske og spontane «konserter» via diverse digitale plattformer popper opp som paddehatter, og folk blir bedt om å vippse penger direkte til artistene. Det er selvsagt flott, og dette er da også en kreativ gjeng som vet å sette mening til ordtaket «Nød lærer naken kvinne å spinne».

Men det er ikke i nærheten av å være nok, og den ferske kulturministeren Abid Raja har fått en brå og krevende start på sin ministerpost. Mandag kom beskjeden om at frilansere og selvstendig næringsdrivende får en håndsrekning, som følge av de negative ringvirkningene koronaepidemien foreløpig har forårsaket.

Det er opprettet en midlertidig ordning for såkalt «inntektssikring», som i praksis vil si at frilansere vil få utbetalt åtti prosent av gjennomsnittsinntekten sin de siste tre årene. Denne kompensasjonen vil derimot først inntre når man har hatt sytten dager uten inntekt.

I dette ligger det en forståelse for at også frilansere må hjelpes nå, men de mange og fragmenterte fagforeningene i kulturlivet er likevel kritiske og skeptiske. Med rette. De fleste av de rammede har mistet all inntekt over natta, og sytten dager kan være lenge – for lenge – å vente. Regninger, låneavdrag, husleie og faste utgifter fortsetter jo å løpe mens dagene og ukene går. Mange av dem det gjelder hadde fra før svært usikker og vaklevoren økonomi. Reservene finnes ikke.

Siste ord er neppe sagt her, men det ligger likevel en innrømmelse fra myndighetene i denne pakken, at også kulturarbeidere trenger – og får – hjelp nå. Det er også verdt å merke seg at det er et samlet Storting som står bak, at også opposisjonen gir sin støtte til tiltaket, etter at de hadde fått det betydelig oppjustert fra det det var i utgangspunktet.

Kulturen lider alltid i nedgangstider, og det er ofte de budsjettene det blir kuttet først i, når det skal strammes inn. Nå oppfordres privatpersoner til å trø støttende til, vippse penger, kjøpe plater, strømme norsk musikk osv. Det er fint, og det er bare å gjenta oppfordringene fra aktørene.

Men det er selvsagt ikke i nærheten av å være nok. I Tromsø, som er en by med langt over snittet mange ansatte og aktive i kultursektoren, er det mange som vil merke alvoret i tiden fremover. De nasjonale myndighetene er nødt til å sørge for at færrest mulig bukker under.

Til avisa Klassekampen skriver kulturminister Abid Raja følgende i en e-post: «Jeg vet at kultursektoren består av mange selvstendig næringsdrivende og frilansere, og derfor jobber vi hardt for å finne flere tiltak som er målrettede for kultursektoren. De vil bli presentert så fort det er klart».

I dette utsagnet er det all grunn til å håpe at hjelpen vil styrkes ytterligere. Å kutte ned den oppsatte grensen på 17 dager bør være ett slikt punkt.