Statsminister Erna Solberg har foreløpig bestått testen med denne spesielle situasjonen rimelig godt. Noe av det hun har gjort som man internasjonalt har bitt seg mest merke i, er pressekonferansen hun holdt, hvor barn fikk stille henne spørsmål. «Det er lov å være redd» var en tilbakemelding hun kom med til en av de bekymrede små. Hun la også til: «Men det skal gå bra». Samme beroligende setninger må vi minne de voksne om også.

Jeg opplevde det ofte før jeg begynte i fast jobb – at jeg bare hadde 100 kroner i lomma, men hoppet i en taxi likevel, vel vitende om at det ikke kom til å være nok til hele reisen. Der satt jeg med øynene limt til taksameteret, hvor jeg ba en stille bønn om at tallet ikke skulle øke for kjapt. Selv om det var et godt stykke hjemmefra, sa jeg plutselig: «Slipp meg av her», idet pengene var brukt opp.

På samme måte har jeg de siste dager sittet med øynene limt til Worldometers oversikt. Dette «dødens taksameter» sjekker jeg ustanselig, for å se hvor mange som har blitt registrert smittet eller omkommet av koronaviruset siden sist. Det er en deprimerende geskjeft, men jeg føler en lettelse hver gang siden oppdateres og det ikke er flere nordmenn som har gått med. Den falske illusjonen om at «dette bare skjer alle andre steder» holdes intakt en stund til. Vennligst slipp meg av her.

I morges så jeg noen melde: «Twitter ble plutselig et dystert og mørkt sted. Kan noen vennligst si noe positivt?». Koronavitsene har avtatt – ingen finner lenger trygghet i å fleipe dette bort. I gårsdagens pressekonferanse virket selv Donald Trump redd. Ikke engang han tror på den opprinnelige påstanden om at dette bare vil forsvinne uten at verden merker noe særlig til det.

Foreløpig er det bare angsten de fleste merker noe til. Usikkerheten rundt hvor galt det blir til sist, er til å ta og føle på. Vi ønsker klare svar, men det er ingen som kan gi oss det akkurat nå.

Selvsagt skal man lytte til smitteekspertene, men selv de ser ikke ut til å være enige. I Sverige har de valgt en fullstendig annen strategi enn her hjemme – hva er grunnen til det? Noen tar åpenbart feil – men hvem? Og hvor mange menneskeliv vil feilberegningen eventuelt koste?

Panikkangsten som begynner å spre seg har selvsagt å gjøre med at vi for det meste sitter innelukket i vårt eget hjem. Når det gjelder alenetid, har en del fått for mye Møllers tran.

Det er pussig å tenke på, men distraksjon er noe av det som forhindrer frustrasjon best. Det er letteste å se med babyer. De glemmer på ett sekund at de er lei seg, hvis noen plutselig kommer med en leke eller tar dem i armene. Litt av grunnen til at vi føler ekstra på tungsinnet i disse dager, handler om at vi for tiden ikke har samme mengde distraksjoner som normalt.

Der vi i vårt dagligliv har hendelser og opplevelser som setter de bekymrede tankene på vent, mangler disse i stor grad når vi er tvunget til å holde oss i vårt eget hjem over lang tid. Det har ennå ikke gått én uke siden myndighetene satte tiltaket i verk. Likevel føles det som om det har vart i ukevis.

Sosiale medier flommer over av råd fra eksperter om hvordan vi skal få noe ut av situasjonen – forhindre stillesitting og sørge for at perioden blir meningsfull. For meg fungerer disse like dårlig som selvhjelpsbøker. «Kom deg opp av senga», «rydd huset» eller «sett deg et mål for dagen» er ikke noe jeg trenger eksperthjelp for å skjønne. Likevel blir jeg litt lammet og passivisert.

Det er sånn sett lettere å drive med dette skuespillet overfor barna. Kona, som så mange andre er permittert på grunn av korona, har kjørt knallhardt undervisningsregime hver dag fra ni til to. Det merkelige er at ungene virker tilfreds med det. Alternativet er nitrist over tid.

Da tenåringen i huset hørte at han ikke trengte å gå på skole på en stund, jublet han høyt. I går innrømmet han at han savnet Sommerlyst. Det er selvsagt foreldre som leverer langt bedre enn vi gjør i vårt hushold. Ei på jobben fortalte at hun hadde arrangert skredkurs for ungene. Hos oss er det snarere økonomisk ras vi er redde for. Det finnes ingen kurs som kan hjelpe oss mot det.

Selv om skolestengingen og permitteringene kom brått på, fikk vi gradvis forståelse av situasjonen gjennom å ha hørt hvordan det har gått i Kina og Italia. Det hele har på en måte utviklet seg til å bli en litt langtrukken katastrofefilm.

Jeg har aldri vært spesielt interessert i reality-serier. Dette endret seg i går. Ikke sånn at jeg ble interessert i reality-TV generelt, men jeg oppdaget akkurat én Big Brother-episode jeg skulle gitt mye for å få med meg.

I Tyskland stengte de for noen uker siden en gjeng inne i et hus, uten at andre medier ga det spesielt mye oppmerksomhet. Og så detonerte koronakrisen, med stenging av skoler, og arbeidsplasser verden over. Deltagerne har imidlertid levd videre inne i huset, totalt intetanende om hva som har skjedd. I kveld blir de meddelt at hele verden de var vant med har blitt forandret.

Vi har en egen evne til å tilpasse oss nye situasjoner. Det er derfor vi har klart oss gjennom krig, hungersnød og andre kriser, men likevel klart å stable samfunnet på beina i ettertid. Koronakrisen blir sannsynligvis ikke det verste uføret nordmenn har vært i. «Det skal gå bra», som statsministeren sa. Dette prøver jeg å slå meg til ro med.

Selv om rådene for å holde seg i aktivitet ikke har vist seg særlig nyttige for meg til nå, kom jeg i helga på et triks de gamle spørrekonkurransene fra TV har lært meg. Når du ikke vet svaret, kan du ringe en venn.

Om ikke vennen heller vet det, får dere i alle fall pratet sammen. Det hjelper mot redselen.