Norge har i flere tiår vært et land som har gått relativt knirkefritt sammenlignet med verden rundt oss. En solid økonomi har sørget for lav arbeidsledighet og gode trygdeordninger, der velstanden har vært gjennomgående god, uavhengig av hvem som har sittet med den politiske makten.
Nå er vi alle brikker i et spill som henger sammen, der vi det i store bildet er gjensidig avhengige av hverandre. Når myndighetene bestemmer at folk skal holde seg hjemme, hele næringer stenges midlertidig ned og all aktivitet som innebærer forsamlinger av mennesker forbys, er det likevel noen primærfunksjoner vi ikke kan legge ned.
Det er derfor all grunn til å ofre disse heltene og heltinnene noen takknemlige tanker i disse dager. De som jobber i helsevesenet er de mest opplagte. Sykepleiere, hjelpepleiere, leger og alle de som nå jobber på spreng for å være parat til å takle syke og pleietrengende har kanskje vært tatt litt for gitt fra før.
Slik er det ikke nå. Det er selvsagt ikke nok å gå ut på balkongen og klappe for dem hver dag, men dette avdekker i det minste en bevissthet der ute i befolkningen om at jobben deres verdsettes. Blir krisa verre, og flere blir syke, vil dette bli enda tydeligere.
De som jobber med kollektiv transport sørger for å bringe folk uten egne kjøretøy fram. Lastebilsjåfører kjører ufortrødent fram mat og andre nødvendige varer samfunnet den enkelte av oss er helt avhengig av for å kunne fungere.
I matvarebutikkene er det voldsom aktivitet for å sette ut nye rader med mat, dopapir og andre nødvendigheter. Handlevogner desinfiseres, engangshansker deles ut. På apotekene står det faglig dyktige arbeidere og hjelper folk som er bekymrede og trenger råd og medisiner. Renholdspersonell sveiper gulv og hyller, desinfiserer og står på for at ikke systemet skal kollapse.
Og slik kunne man fortsatt. Yrker som tidligere enten har blitt tatt for gitt eller i verste fall sett ned på, får nå den respekten de alltid har fortjent, og bra er det. I tillegg blir vi minnet på om at vi står sammen oppi det hele. Dugnader iverksettes, frivillige melder seg via offentlige og private initiativ, naboer i karantene får hjelp til å handle og til tross for mye frustrasjon og rådvillhet, brer det om seg en kollektiv vennlighet det er verdt å merke seg.
Det er i tillegg viktig å heie fram de som nå jobber på det politiske plan, på kryss og tvers av normalt steile partigrenser og konstellasjoner. Vi ser løsningsorienterte, konstruktive og samarbeidsvillige folk som opptrer sammen for både å hjelpe, berolige og styre folk mot det som er til fellesskapets beste. Dette er ikke en tid for kjekling, krangling eller fiendskap.
Hvis det vi sitter igjen med når denne krisa en dag tar slutt, er at vi blir bedre på å bry oss og verdsette de rundt oss, og jobben de gjør, har det i hvert fall kommet noe godt ut av det. Det er ikke det verste som kunne skjedd.