Noen av oss risikerer å bli alvorlig syke om vi får sykdommen covid-19, eller «korona» som vi sier. En nærlesning av Tromsø bys historie viser oss at de lokale og nasjonale tiltak for å hindre spredning av smitte har mange fellestrekk med tiltak iverksatt ved to tidligere influensaepidemier med stor smittespredning og høy dødelighet.

I 1890 kom det en influensaepidemi med båten Capella av Bergen. Trolig ble 40 prosent av innbyggerne i Tromsø smittet av den. For å hindre at influensaen spredte seg ytterligere var isolasjon av syke et nødvendig tiltak. Egne epidemilasaretter og feberstuer for å skille de friske fra de syke og for at sykepleiere skulle kunne pleie de syke som ikke kunne isoleres og pleies i egne hjem, ble anlagt.

Skansen i Tromsø var en tid et slikt epidemilasarett. Epidemisykepleie var på den tiden en egen sykepleiespesialitet. Bergljot Larsson som var drivkraften for dannelsen av Norsk Sykepleierforbund i 1912, var selv utdannet epidemisykepleier.

Spanskesyken kom til Tromsø med hurtigruta i 1918. Fra dampskipskaia spredte den seg med lokalbåtene til distriktene med de reisende og de som arbeidet på posten, telefonsentralen og butikken. Det var de unge som ikke var født da epidemien raste i Tromsø i 1890 som ble rammet. I Tromsø ble skolene, kinoene og forsamlingslokaler som Alfheim stengt ned en måned for å hindre videre spredning.

De unge døde ikke alltid av «spansken». Det var like mye ettersykdommer som lungebetennelse og underliggende sykdommer som tuberkulose som tok deres liv.

Nå er noen av tiltakene fra 1890 og 1918 igjen tatt i bruk. Tromsø kommune og UNN Tromsø planlegger egne «epidemilasarett» for å isolere syke. Forsamlingshus, skoler og kinoer er stengt ned for å hindre smittespredning. Tromsøs iverksatte tiltak med karantene for reisende fra områder med smitte er blitt kritisert, men historisk har sykdommer alltid kommet reisende sørfra med båten til Tromsø – bortsett fra Hongkong-syken i 1969 der første norske tilfellet i ble registrert i Tromsø.

Noen yrkesgrupper i samfunnet har et utvidet ansvar. «Under smittsomme sykdommer har [syke]pleiersken to opgaver, nemlig å hjelpe den syke og å sørge for at smittestoffet ikke overføres fra den syke til omgivelsene», står det å lese i Lærebok i sykepleien fra 1921. Sykepleiere skal ikke bare pleie syke, de skal hindre at sykdom spres til andre pasienter. De pasientene som ikke er på «epidemilasaretter» skal daglig ha sykepleie av sykepleiere og andre fagutdannede helsearbeidere uavhengig av det som skjer nå.

Sykepleiernes samfunnsoppgave blir lett synlig i en tid der sykepleiens fagkunnskap etterspørres som nå. Men å forhindre smitte av koronaviruset er ikke en privatsak eller bare sykepleiernes sak. Det er en samfunnssak.

Det er min og din innsats som til syvende og sist vil være avgjørende. At vi vasker hender før og etter all kontakt med noe som kan overbringe smitte, at vi holder nødvendig avstand til andre mennesker, og ved at vi følger de til enhver tid gjeldende tiltak fra Folkehelseinstituttet og lokale myndigheter.